Kan Irans nyvalgte president reformere landet?

Irans president Masoud Pezeshkian er en utpreget pragmatisk mann som søker løsninger på innsiden av det politiske systemet, skriver Sverre Lodgaard. Foto: Majid Asgaripour, Reuters/NTB

Tesen om at det iranske regimet ikke evner å reformere seg, trenger en nyansering.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Da Irans president Ebrahim Raisi omkom i en helikopterulykke sammen med utenriksminister Hossein Amirabdollahian og andre nære medarbeidere, skrev jeg 28. mai i Aftenposten at det iranske politiske systemet var ute av stand til å reformere seg selv.

Jeg var i godt selskap: De aller fleste forventet at en ny konservativ president ville fortsette der den andre slapp, for hele lederskapet var konservativt så det holdt. I stedet ble moderate Masoud Pezeshkian – også omtalt som reformbevegelsens kandidat – valgt.

En liberal profil ble sluppet frem

Ved vinterens valg til parlament og ekspertforsamling (som skal utpeke ny øverste leder når Ali Khamenei dør) sank valgdeltagelsen til 41 prosent, som var den laveste i republikkens historie.

Vokterrådet, som siler kandidatene, hadde gjort så grundig jobb at folk satt hjemme. De hadde ikke meningsfylte politiske alternativer å velge mellom. Men i sommer ble en liberal profil sluppet frem i tillegg til fem konservative. Ingen av dem fikk over 50 prosent av stemmene, men Pezeshkian fikk flest.

I andre valgomgang samlet de andre seg om dypt konservative Saeed Jalili, men det var ikke nok til å slå Pezeshkian. Denne gangen gikk 50 prosent til valgurnene.

Valgdeltagelsen har alltid vært et mål på republikkens legitimitet. Både styrende og styrte har sett det slik. Ved å akseptere Pezeshkian og snu den synkende valgdeltagelsen kom regimet styrket ut. Demonstrasjonene i 2019 og 2022 og de repressive tiltakene for å slå dem ned hadde brakt den islamske republikken inn i et uføre.

Nye opptøyer kunne komme og gjøre vondt verre, så behovet for konsolidering var stort. Prisen – slik øverste leder Ali Khamenei og kretsen rundt ham antagelig så det – var Masoud Pezeshkian.

Kjenner irrgangene i det politiske systemet

Pezeshkian er utdannet hjertekirurg og har hatt høye verv i helse- og universitetssektoren. Hans jevngamle og likestilte kone – lege hun også – døde da han var 40, og etterlot tre barn som han selv fostret opp, for han giftet seg aldri om igjen.

Under valgkampen lovte han å stå opp for det iranske folk på samme måte som han hadde stått opp for sin familie.

Hans politiske løpebane skjøt fart ved århundreskiftet da han ble helseminister under reformpresidenten Khatami. Han prøvde å stille ved presidentvalgene i 2013 og 2021, og han har sittet i parlamentet i flere perioder og vært første visepresident der, så han kjenner irrgangene i det komplekse politiske systemet.

Kolleger og venner sier han er drevet av sosial rettferdighet, fører klar tale og står fast på sine overbevisninger samtidig som han vet å navigere. Ett av hans slagord i valgkampen var «dialog, konvergens og nasjonal enhet». Pezeshkian er en utpreget pragmatisk mann som søker løsninger på innsiden av det politiske systemet. Samtidig har han et realistisk forhold til systemets muligheter og begrensninger.

Han betoner betydningen av nært samarbeid med parlamentet og rettsvesenet, og han understreker sin lojalitet overfor øverste leder. Sistnevnte har mant alle til å samarbeide med ham og gjør sitt beste for at regjeringsapparatet skal fungere smidig og effektivt.

Under en religiøs seremoni på sitt bosted like etter valget gjorde Khamenei et poeng av å gå inn til de andre sammen med Pezeshkian – en gest han ikke hadde gjort for noen annen president på flere tiår.

Kommer til å møte motstand

For dem som vil ha regimeskifte i landet, er Pezeshkian den islamske republikkens mann. Han kjemper for noen av deres interesser, men bekrefter samtidig at reformbevegelsen – eller det som er igjen av den – står på makthavernes side. I hovedsak har det alltid vært slik, men etter hvert som Iran er blitt mer polarisert, er det blitt tydeligere.

Hvilke saker har han forpliktet seg til? I innenrikspolitikken vil han heve forbudet mot hijab og restriksjonene på internettet. Han mener forbudet har virket mot sin hensikt, og at det er en uting å fortelle andre hvordan de skal kle seg. Den liberale åren i ham vil slå et slag for ytringsfriheten og menneskerettighetene.

På begge punkter vil han møte motstand på andre hold i systemet. Øverste leders vurdering av hva regimet er best tjent med på kort og lang sikt, er avgjørende. I utenrikspolitikken spinner Pezeshkian videre på slagordet «hverken øst eller vest», som har vært der fra starten i 1979. Han vil utvikle forholdet til Kina og Russland, men også bedre forholdet til Europa.

I et forsøk på å lette sanksjonstrykket vil han søke en ny overenskomst med USA om atomprogrammet. Men forholdet til EU virker mer fastlåst enn før, og når den vestlige verden lister sine erkefiender, kommer Iran nest etter Russland og Kina.

Øverste leder har alltid sagt at USA ikke er til å stole på, og det ble bekreftet da Donald Trump trakk seg ut av atomavtalen i 2018. Det konservative maktapparatet nærer en dyp skepsis til amerikanerne.

Ikke åpning for ny politikk

Pezeshkian kan derimot fortsette Raisis normalisering av forholdet til araberstatene og videreutvikle samarbeidet med land i det globale sør, hvor Shanghai Cooperation Organisation og Brics er hjørnestener. Iran er fullt medlem i begge. I motsetning til Jalilis revolusjonsorienterte program har Pezeshkian tatt til orde for en åpen, utviklingsorientert politikk.

Han sier, som kineserne, at i perioder med åpenhet går det bedre, mens det i innadvendte perioder kommer tilbakeslag. Støtten til militsene i Irak, Syria, Libanon og Jemen vil fortsette og støtten til palestinerne likedan. Her er det ikke åpning for ny politikk.

Den nye regjeringen skal godkjennes av parlamentet. I valgkampen førte Javad Zarif – mannen bak atomavtalen – en uredd kampanje for Pezeshkian, som sa han ønsket Zarif tilbake som utenriksminister. Det godtar nok ikke det konservative parlamentet. Fungerende utenriksminister Ali Bagheri Kani var bra for den forrige regjeringen, men passer dårlig inn i den nye. Stalltipset nå er at Abbas Araghchi, som var en tungvekter i Zarifs team, får jobben.

Forandre for å bevare

Tesen om at regimet ikke evner å reformere seg, trenger altså en nyansering. Ali Khameneis manøvreringsdyktighet ble undervurdert. Men skivebom var det ikke, for det vi er vitne til nå, er en taktisk tilpasning for å konsolidere den islamske republikken. Forandre for å bevare.

Reformpresident Muhammad Khatami (1997–2005) klaget over at han ble motarbeidet av andre i systemet og fikk lite gjort. Det blir ikke lettere for Pezeshkian, men med ham åpner det seg et mulighetsrom som andre land kan utnytte ved å spille på lag med ham.

Altfor ofte har slike muligheter blitt forskuslet ved at de kompromissløse på begge sider har spilt i hendene på hverandre og styrket seg – på bekostning av vanlige iraneres levekår. Det kan skje også denne gangen.