12 hours ago
2
- Helene Uri og Gyldendal lanserer romanen «I mitt lune hi», basert på en sann historie om spionering på en mor og datter.
- De fornærmede i saken var ikke varslet om romanen som gjenspeiler mye av deres virkelige opplevelser.
- Uri hevder å utforske hvordan slike hendelser kan skje, men berører etiske grenser i virkelighetslitteratur.
Romanen «I mitt lune hi», skrevet av Helene Uri, kom ut denne uken. På nytt har vi en debatt om virkelighetslitteratur.
Boken er inspirert av en sann historie om en mor og datter som opplevde å bli spionert på i sitt eget hjem.
Dommen falt i 2020. Mannen i overetasjen hadde satt opp spionkamera samtidig som han utviklet et nært og vennskapelig forhold til leietakerne.
Kvinnene levde uvitende i flere år, helt til en ledning tilfeldigvis løsnet på badet.
ET UTBREDT FENOMEN: I denne utleieleiligheten i Danmark, som ikke har noe med gjeldende sak å gjøre, fant en norsk familie et spionkamera montert i lampen over sengen. Foto: PRIVAT / PRIVATHuseieren fikk ni måneders fengsel. Datteren fortalte i høst sin historie til Aftenposten. Nå forteller hun om det nye sjokket: Romanen ingen varslet henne om.
Uri skriver i innledningen av sin roman at personer og hendelser er diktet opp, men at de kriminelle handlingene bygger på en virkelig sak.
Men ikke alle personene er diktet opp. Uri siterer, som hun også opplyser om, fra dommen gjennom hele boken.
Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for ofrene.
Kvinnene burde i det minste blitt varslet. Det virker det som de fleste enige om nå.
Men ville det ha hjulpet? Ville de sagt ja?
Er det greit å rappe andres historie?
LEIER FIRMA FOR Å FJERNE SNIKKAMERA: I Sør-Korea er fjerning av skjulte kamera en egen næringsgren. Bildet viser jakt på kamera i det nasjonale treningssenteret i Jincheon hvor kvinnelige svømmere ble utsatt for snikfilming i garderoben. Foto: Park Jae-won / AP / NTBJuridisk sett er det nok greit å gjøre som Uri. Og den som tenker at svaret alltid er et klart nei, vil gå glipp av mye bra lesing, som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth.
Knausgård har i debatten om virkelighetslitteratur argumentert for at den selvopplevde historien gir et nærvær og følelser som det ren fiksjon ikke alltid kan nå.
Knausgård har skrevet så gode romaner at han slipper unna med det. Likevel: Det ligger flere sårede igjen etter ham. Knausgård skrev om ekskonas psykiske problemer. Hjorth skrev om overgrep i egen familie.
Virkelighetsforfattere forsvarer seg ofte med at de også henger ut seg selv. Og det er sant om mange, og kanskje særlig Vigdis Hjorth.
Men ofte kommer nok forfatterne selv bedre ut av det enn resten av persongalleriet.
ER ÅPEN OM FORMEN: Helene Uri skriver i innledningen at de kriminelle handlingene bygger på en virkelig sak, og at alt i kursiv i boken er hentet fra omtale eller dom. Foto: Berit Roald / NTBUri henger ikke ut seg selv.
Hun skriver om en hendelse hun ikke har vært med på. Hun kan altså ikke begrunne romanen med at hun kan skrive mer ekte om dette enn det andre kan.
Likevel vil hun noe verdifullt: Hun prøver å finne ut hvordan noe så sykt kan skje.
Og en roman kan gi «sannere» svar enn sakprosa når ingen andre får sette premissene.
Men uproblematisk er det ikke.
«Jeg forteller overhodet ikke deres historie», sier Uri til Aftenposten, samt «Alt i boken med unntak av sitatene er fiksjon».
Men alt er jo ikke det?
Det er så mye som er likt i romanen og dommen, både personer og rammefortelling.
For eksempel: De første kameraene installeres ifølge både bok og dom da mor og datter får betalt ferietur til USA av utleier. Kjæresten til moren har tre døtre og tenker på å bygge ut utleiedelen. Huset blir rasert både i romanen og i virkeligheten.
Uri siterer direkte fra dommen også midt i teksten, der hun lager en samtale om en forsikringssak og bruker eksakt de samme ordene som i dommen.
Hun kunne ha kamuflert inspirasjonen av hensyn til ofrene. Men da måtte hun ha skrevet en helt annen roman. Dette ligger såpass tett inntil virkeligheten at det er vanskelig å skjule.
Dermed er det kanskje tross alt bedre å være åpen.
Å gjøre alt til «fiksjon» ville neppe hjulpet. Antakelig er det verste for ofrene de partiene der Uri dikter mest. I romanen skånes datteren av overgriperen. I dommen er overvåkningen av henne det mest alvorlige.
Romanen går også inn i morens hode og dikter opp venninner som anklager henne for å holde seg med en «sugar daddy». Økonomi er også et tema i dommen, men ikke dette.
Likevel kan fiksjonen sive inn i virkeligheten når man leser. Jeg måtte stadig sjekke hva som var hva selv.
aJa, sånn er det alltid bNei, man må i så fall få tillatelsecUsikker
Så vet nok de fleste ikke hvem denne romanen handler om. Og kanskje ville færre skjønt sammenhengen, om det ikke var for alt mediene har skrevet.
For de ufrivillige romankarakterene er det nok en mager trøst.
Folk de omgås og som betyr noe for dem, kan lese romanen og begynne å blande oppspinn med realiteter.
For dette er såpass virkelighetsnært at det er et etisk minefelt å gjengi romanens innhold.
En mulig lesning er at noe av skammen skyves over på offeret.
Det ville vært interessant materiale for en roman. Men det er vanskeligere når virkeligheten er så tett på.
Les også: Du kan bli filmet på do
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US)