Kan Høyre få kalde føtter?

Selv om Høyres valgkomite manglet noen brikker, virket lederkabalen å være ganske klar fredag morgen. Ine Eriksen Søreide er så selvskreven som partileder at det knapt nevnes. Det var hakket mer overraskende at Henrik Asheim og Ola Svenneby kan bli nye nestledere.

Spørsmålet er om partiet får kalde føtter. For hva skjedde med favoritten Peter Frølich? Kaster man vrak på talenter som Sandra Bruflot? Og ikke minst: Kan partiet leve med en ledelse der alle tre bor langs T-banelinja i Oslo?

Svaret vil henge i lufta noen dager til.

Å bli likt er ikke det samme som å bli valgt

Og det er en grunn til at partiet må bry seg om mer enn hvem som klappes inn som ny leder.

Ine Eriksen Søreide har den misunnelsesverdige egenskapen at hun er likt av alle. Til dags dato har jeg aldri hørt et skjevt ord om henne, ikke engang i Høyre.

(Det er som kjent i eget parti man har fiender, i andre partier er de konkurrenter og mye snillere med hverandre).

Man skulle tro det var et perfekt utgangspunkt for en politiker, men så vel er det ikke. For det er slettes ingen sammenheng mellom å like en politiker og stemme på en politiker.

Det må helst være litt «tyggemotstand» som snakker til følelsene. Derfor gjør mer splittende partiledere, som Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum, det tidvis svært godt.

Om Søreide vil bli en stemmesanker, ikke bare en dyktig og respektert partileder, er for tidlig å si.

Derfor er det viktig for Høyre å fylle på med kandidater med spissere profil.

Gi mannen en jobb

Partiet ligger an til å gjøre både et dristig og nesten uunngåelig grep dersom de setter inn Unge Høyre-leder Ola Svenneby som nestleder. Dristig fordi Svenneby er ung, mangler både arbeids- og folkevalgt erfaring og suser forbi erfarne kandidater som har gått gradene i partiet.

Uunngåelig fordi Svenneby blir regnet som norsk politikks største talent, har vist både mot og evne til nytenkning, og det ville fort blitt ramaskrik i partiet dersom han ikke ble satset på.

Bedre på Lviv enn Levanger

Det samme gjelder bergenseren Peter Frølich. Han kunne sannsynligvis blitt nestleder, men etter hva vi forstår vil han selv heller bli ny leder i forsvars- og utenrikskomiteen. Frølich er særlig kjent for sitt Ukraina-engasjement, så jobben passer ham bedre enn «partikaninrollen» en nestleder gjerne får.

Som nestleder må man forsvare alt det dumme partiet kan tenkes å finne på, og diskutere alt fra fiskerikvoter til SFO-priser i Dagsnytt18. Bonusen er at man får bruke kvelder og helger på å besøke Lørenskog, Levanger og Loppa Høyre.

En ikke spesielt dristig antakelse er at Frølich foretrekker Kyiv, Brussel og Washington ti av ti ganger.

Men noen må besøke Loppa også!

Utakk er verdens (og politikkens) lønn

Partiets nestleder Henrik Asheim var farlig nær å ryke med i dragsuget etter Erna Solberg i partiets skrik etter fornyelse. Som nestleder har Asheim tatt smått og stort av debatter, steppet inn for partilederen og reist landet rundt.

Takken er at han fikk stempelet som lojal, profilløs og en del av det gamle.

Etter litt besinnelse ser det ut til at de sterke kvalitetene til Høyre-nestlederen, som allsidighet, debattstyrke og humør, likevel gjør at han fortsatt kan få tillit i partiledelsen.

For det er alltid en fare for å forberede seg på gårsdagens kamper. I Høyre har det vært et rop etter tydelige og konservative profiler som kan utfordre Frp. Både Svenneby og Frølich har begge vært markante mørkeblå stemmer på saker som omhandler kuler, krutt og skattekutt. Og innvandring.

Nå prøver i tillegg alle å påberope seg å være systemkritikere - et nyord Høyre har trukket til sitt bryst.

Barnet ut med badevannet

Helt glemt virker det å være at Høyre igjen kan bli et bredt parti som tar mange lyseblå sentrumsvelgere. For den politiske vinden har nå en gang en tendens til å snu. Også den blå.

Nå klarer sikkert både Frølich og Svenneby å fornye både seg og Høyre, men partiet trenger bredde. Både avtroppende nestleder Tina Bru og Sandra Bruflot har i tillegg til å gi det lyselyseblå Høyre et ansikt, snakket om andre og til dels mykere saker enn «gutta krutt og skattekutt».

Det åpne, og tilsynelatende uløste spørsmålet er hvordan Høyre skal bli et parti for og av hele landet. Da holder det ikke å ta en tur til Loppa iblant, men ha en grunnleggende forståelse for hvordan landet ser ut.

For Høyre er det viktigere enn på lenge å skjønne at det handler om mer enn postnummer, men heller om hvor man får impulsene sine fra.

For en tydelig kritikk mot Høyre-ledelsen som mange har snakket om, men som få har sagt høyt, har handlet om at de har vært for like og heller ikke klart å utfordre Erna Solbergs dominans.

Uansett hvor dyktige politikere man er, er det lett å ende opp som et ekkokammer dersom man jobber tett sammen, hører på de samme podkastene, beveger seg i de samme kretsene og går på de samme festene.

Høyres utfordring blir å få på plass en partiledelse som virkelig rommer og forstår dette, og ikke ender opp med å løse dette med et slags distriktsalibi.

For dette handler om langt mer enn å bare finne en passende krok til noen fra nord.