– Kan ha levert enda en lokal favoritt

Han kan ha levert enda en lokal favoritt, Ole Kristian Ellingsen. Nå tar han leserne med inn i krigshverdagen i Stavanger.

Ole Kristian Ellingsen har skapt et helt lite stavangerunivers i bøkene sine. Foto: Jarle Aasland

Ole Kristian Ellingsen: Gråtoner - salige er de falne. Roman. 356 sider. Wigestrand

Han har skrevet flere historiske romaner allerede, Ole Kristian Ellingsen. Det begynte som et litterært dypdykk i egen familiehistorie og har etterhvert blitt et helt lite stavangerunivers som har fengslet både lesere og kritikere.

Årets roman, "Gråtoner", handler om krigsåret 1942. To brødre står tilsynelatende på hver sin side i den store kampen. Den ene er forretningsmann med NS-medlemsskap, den andre fotballhelt med jødisk kone. Rundt deres motsetninger og beslektede konflikter rulles dagliglivet fram. Ellingsen viser oss hvordan rasjoneringen påvirker husholdningene, hvordan frykten tvinger fram forsiktighet, hvordan frisørpraten endrer seg når fruene ikke er trygge på hverandre, hvordan de troende ber sine fortvilte bønner, hvordan de illegale avisene er risikosport for alle involverte.

Samtidig kobler han hele tiden på det internasjonale og det nasjonale bildet. Vidkun Quisling er med, minister Gulbrand Lunde fra Stavanger likeså, og deres beslutninger — styrt av de tyske okkupantene — griper direkte inn i hverdagen til folk, også i Stavanger.

Her har selvsagt forfatteren tatt seg dikteriske friheter. Som en allvitende forteller kryper han inn i hodene også på historiske personer og skildrer deres kvaler og begeistring. Han lar til og med en rasehygieniker holde tale for norske nazister flere år etter at han faktisk døde. Men det får gå, for ideene hans levde lenge etter hans død, og i denne sammenheng er det tankegodset som er sentralt.

Sterkest er likevel Ellingsens eget persongalleri, flere av dem kjenner vi fra tidligere bøker. Det er nemlig der fortellingen blir levende, det er på Torvet og på Egenes, på Jorenholmen og i Kunstforeningen han tar tak i leseren.

Språket er ryddig, fortellingen kronologisk. Her er ingen store fakter eller originale fortellergrep. Men det funker, også denne beretningen vil gripe mange lesere med historisk interesse.

Likevel skulle jeg gjerne sett litt mer dristighet underveis. Et par ganger, som i aller første kapittel, ser vi nemlig en annen, mer leken forfatter. På elegant vis tar han leseren inn i den overflateoppførselen som preger en by der menneskene ikke kan stole på hverandre. Uten et eneste personnavn klarer han å gjøre dette personlig og troverdig. Ved hjelp av små gjentakelser av typen "Jaså. Sier du det. Vel, vel. Hils hjem", nesten som refrenger, skaper han en klangbunn som farger fortellingen. Denne tonen kunne med fordel fått enda mer plass også utover i fortellingen. Kan vi håpe på det i oppfølgeren, som helt sikkert vil komme?