Kampen for likestilling er ingen stafett

DEBATT: Jan Zahl kan ta seg ei pera – for han sammenligner ikke epler og epler.

Kvinnediskriminering er vertikal. Den går gjennom hele samfunnet. Mennenes problemer er i større grad horisontale. Foto: Simol1407 / Shutterstock

Han vil fjerne kvinner og minoriteters særstilling i Likestillingsloven, og begrunner det med at «gutane dominerer krimstatistikken, arbeidsløysestatistikken, voldsofferstatistikken, sjølmordsstatistikken og arbeidsulukkesstatistikken og lever årevis kortere enn kvinner.» Ja – dette er alvorlige og reelle problemer. Men de skyldes helt andre samfunnsmekanismer enn dem kvinnekampen retter seg mot.

Kvinner er ikke i mål

Når likestillingsdebatten fremstilles som om det nå er «guttenes tur», ligger det en premiss under som ikke tåler særlig lys: at kvinner er i mål. Det er vi ikke.

Kvinner møter fortsatt et helsevesen der mannskroppen er normen. Vi har fortsatt lønnsforskjeller, svakere økonomisk trygghet, færre lederposisjoner – og et arbeidsliv der deltid og omsorgsansvar slår systematisk skjevt ut. Vold, trusler og utrygghet er fortsatt en realitet for altfor mange. Og paradokset er tydelig: Jenter gjør det best på skolen, får bedre karakterer og tar mer utdanning, men likevel er det fortsatt flest menn som sitter i ledelsen. Hvis kompetanse alene avgjorde, ville bildet sett annerledes ut. Dette er ikke historie. Det er nåtid.

Samtidig gjøres det en forenkling som ikke holder. Det pekes på mennene på toppen – de med makt og posisjoner – og så brukes mennene på bunnen av statistikkene som argument for å bremse kvinnekampen. Men det er to forskjellige fenomen.

Kvinnediskriminering er vertikal. Den går gjennom hele samfunnet – fra topp til bunn – og rammer kvinner på tvers av alder, klasse og bakgrunn. Mennenes problemer er i større grad horisontale. De handler om forskjeller mellom menn: mellom dem som lykkes, og dem som faller utenfor.

Det er ikke mangel på menn i maktposisjoner. Vi har ikke underskudd på menn i politikk, styrerom eller ledelse. Så hva om flere av disse vellykkede mennene tok ansvar for å løfte andre menn? Uten samtidig å si til kvinner: «Nå har dere fått nok. Nå må dere roe dere ned.» Og kanskje burde vi også stille samme forventning til menn som kvinner har levd med i generasjoner: Gjør noe med det! Kvinnekampen ble ikke skapt ved at noen andre tok ansvar. Den ble kjempet fram – av kvinner som var fattige, underbetalte, uten rettigheter og ofte uten frihet.

Alle kan få kjempe sine kamper

Problemet er ikke at vi har snakket for mye om kvinner, og løsningen er ikke å snakke mindre om dem. Et leserbrev i Aftenbladet kritiserte engang Kari Mills for å bry seg for mye om katter – hun burde heller bry seg om barn, mente skribenten. Men verden fungerer heldigvis ikke slik. Det kan kjempes for flere ting samtidig. Kampen for likestilling er ingen stafett; at kvinner i alle samfunnslag kjemper for sine krav, betyr ikke at underprivilegerte menn mister muligheten til å slåss for sine.

Kvinner har vunnet mye. Men verken kvinner – eller «villkattene» i den metaforen – har oppnådd fullverdige levevilkår. Samfunnsstrukturene favoriserer menn over kvinner, og noen menn over mange andre menn. Begge deler må tas på alvor, men det løses ikke ved å sette sakene opp mot hverandre.

Vi har lest rapportene. Vi har sett statistikken. Vi har tatt debattene. Nå holder det ikke med flere ord. Vis oss prioriteringene i budsjettene. Vis oss tiltakene som faktisk virker – for både kvinner og menn. Gi oss handlekraftig politikk!