Julegavetåka

«Mamma, jeg ønsker meg prompespray til jul!» Øynene skinner som julestjerner og ansiktsuttrykket er en rampenisse verdig.

Advent er ventetid, men når det lakker mot jul og nettene blir lange, setter kulda seg langt inn i hjerterota. Eller nærmere bestemt: bankkontoen.

Husets tiåring har nådd alderen som er et brytningspunkt mellom barnlig glede over å åpne mange pakker på julaften og en gryende innsikt i at man har alt man trenger.

Som i en julekalender telles det daglig ned med nye gaveforslag som skal gjøre forventningen komplett. Han aner ikke hva han ønsker seg, men å komme unna uten argumentasjon er som å tro på julenissen.

Vi har vært gjennom hvorfor ting er så innmari billig på nett (barnearbeid), unyttig drit som hoper seg opp (i-landsproblemer og, jepp, bortskjemthet), nettsider med fristende priser, men én stjerne på Trustpilot (for godt til å være sant). Lista over ting man skal passe seg for er lang, og som mange andre har vi gått i fella.

Barnerommet er fullt av ræl som nærmest ubrukt finner veien til søppelfyllingas evige plastmarker. Roboter glor sjelløst mot oss fra hylla, med flatt batteri. Pedagogiske dippedutter som visstnok skulle få barna til å leke selvstendig i timevis, er dekket av et avslørende lag med støv.

Avkommet er for stor til å leke med fysiske leker, for liten til å ha ubegrenset med bevegelsesfrihet og ikke minst vokser han opp i en tid der man forsøker å gi gaver som stimulerer, aktiviserer og begrenser skjermtiden.

Så hva gir man?

Kanskje en prompespray ikke er så dumt likevel? Juleglede, barnlig lyst og små føtter som danser støveldans etter en stinkende spøk, med harmoniske foreldre som skåler i gløgg foran grana mens fortidens julespøkelser finner hvile.

Lukt er sterkt koblet til minner, og jeg lukker øynene. Ser en fyrstikks dypgule flamme stryke kjærlig over røde stearinlys, mens en forutsigbar julefilm snurrer i bakgrunnen. Kjenner dråper fra nyskrellet mandarin sprette inn i nesa. Hører Bing Crosby synge om hvit jul. Snuser inn duften av kunstig fis. Det blir feil på så mange nivåer at julestemningen fordamper som røyk fra kroppens egen skorstein.

Mens jeg saumfarer nettet etter passende gaver, hører jeg en fornøyd gutt bak meg:

«Jeg trenger ikke mange gaver, mamma, men hva med trådløse hodetelefoner? Så slipper du å høre på min dårlige musikk i bilen?» Han ser på meg med øyne som tatt ut av Disneys mest kjente juleklassiker. Ikke blir det rådyrt heller. Plutselig befinner jeg meg på glattisen.

Trådløse hodetelefoner må være den ultimate hevn mot ymse norske festmusikkartister som har plaget livet av oss i månedsvis, med et lydbilde som kimer inn til alt annet enn julefest.

Jeg lukker øynene og kjenner julefreden senke seg, mens opplyste hus skinner forventningsfullt i vintermørket og ønsker oss alle velkommen.

Vi skal hjem til jul.