Jeg ville ikke vise at jeg gråt. Men jeg burde ikke vært flau.

Min far, Einar Bjelland, var en av 271 politimenn som ble sendt til den tyske konsentrasjonsleiren i okkuperte Polen fordi de nektet å signere lojalitet til nazistene.

I alt 471 politifolk ble de arrestert i «Aktion Polarkreiz» som tyskerne gjennomførte 16. august 1943 for å skaffe seg full kontroll over politiet. 200 ble etter hvert satt fri på ulike måter, mens 271 ble sendt til Stutthof. Selv i møte med dødstrusler stod de fast.

I Kristiansand ble politikonstabel Alf Oskar Andersen, politifullmektig Anders Eckhoff og politikonstabel Tallak Haugen arrestert. Krigs-opplevelsene til Alf Oskar Andersen er nylig omtalt i Fædrelandsvennen i «Alfs krig».

Tyskerne trakk ut fangenes gulltenner, og politifolkene ble tidlig sultet ut. I løpet av bare to måneder gikk de i gjennomsnitt ned 12,5 kg i vekt. Pakker med mat som etter hvert ble sendt fra Norge, reddet dem.

Truslene toppet seg i november 1944 med et ultimatum: samarbeid eller «den verste utgang». De sa fortsatt nei, villige til å ta følgene. Deres svar rager i norsk politihistorie.

Anders Eckhoff, som var utpekt som tillitsmann, spilte her en nøkkelrolle. Det står en utrolig respekt av lederne som klarte å holde fangegruppen samlet i den pressede situasjonen. Eckhoff var han en god forhandler ovenfor tyskerne. Innsatsen hans var avgjørende for at politifolkene ikke kom dårligere ut av fangenskapet enn de gjorde. 13 av politifolkene døde og kom aldri hjem.

Da de 258 som overlevde, kom hjem i 1945, fikk de oppleve at flere politifolk som hadde meldt seg inn i NS, fikk tilbake stillingene, noen ble sågar forfremmet.

Derimot ble intet gjort for å legge til rette for politifangene som hadde blitt sultet ut, truet på livet, sett henrettelser og vært gjennom dødsmarsj. Noen fikk fast jobb, andre ikke. Min far var en av dem som ikke fikk fast jobb og etterhvert sluttet.

Heller ikke fikk de anerkjennelse og heder. Deres historie ble til og med uriktig marginalisert.

Det ble skapt en myte om at de 271 politifolkene hadde «hatt det bra» i Stutthof. Det var en myte politifangene opplevde urimelig, gitt hva de hadde sett og selv vært utsatt for i det helvete som en tysk konsentrasjonsleir var.

Den viktigste årsaken til at myten ble til, var nok at blant de politifolkene som hadde samarbeidet med nazistene, var krefter som ikke ville at politifangene skulle få heder eller fordeler. Politifangene var samtidig i mindretall og svekket og snakket ikke høyt om sine opplevelser.

I boken «Fars nei» satte jeg søkelys på urimeligheten de overlevende opplevde etter at de kom hjem. Etter utgivelsen høsten 2023 har jeg i mange foredrag og avisartikler tatt til orde for at de 271 politifangene burde få heder og anerkjennelse. Reaksjonen fra politietaten var lenge fraværende. Noen politifolk har vært direkte negative.

Under en presentasjon av boken kom Andreas Buøen, som hadde sin bestefar i Stutthof, opp med ideen om at vi etterkommere burde lage en minnemarkering i Stutthof 80 år etter at våre fedre og bestefedre kunne vende hjem. Vi inviterte Politidirektoratet. Gledelig nok ville politiinspektør Egil Jørgen Brekke delta som representant for norsk politi. Han ville holde tale og legge ned krans.

Så satt vi der i Stutthof 10. mai. Da Brekke fikk ordet, satte han sterke og direkte ord på urimeligheten politifangene ble utsatt for etter krigen. Han roste de 271 for å ha «utvist så stort mot og en indre tro på at politiyrket skulle utøves med integritet og rett».

Brekke sa mer: «Våre tapre kollegaer som var fanger her, gjorde mer enn man kunne forvente, de gjorde det som var riktig. Det er vanskelig å erkjenne at ingen ga dem den anerkjennelse og heder som de fortjente mens de fortsatt var i live. I dag er det for sent, og vi kan bare beklage var synd.»

Det gikk et støkk gjennom oss. Den sterke og tydelige beklagelsen overveldet meg. Jeg måtte ta meg for øynene og bøye meg ned. Jeg ville ikke vise at jeg gråt. Men jeg burde ikke vært flau. Det var en dag for stolte tårer.

Vi var flere som gråt da Brekke avsluttet: «Jeg kan i dag bare uttrykke min stolthet som politimann for hva de valgte og hva de gjorde – de var virkelig politimenn.»

Det var et historisk øyeblikk. Jeg vil berømme Politidirektoratet og politiinspektør Brekke som, 80 år etterpå, gav oss denne beklagelsen. Våre fedre og bestefedre fikk aldri høre anerkjennelsen. Men beklagelsen betyr mye for oss etterkommere.

Åpen