Jeg vil lese mer om godheten vi mennesker viser hverandre

GJESTEKOMMENTAR: Ikke alle nyheter må sjokkere for å fenge. Noen ganger trenger vi bare å bli minnet på at godhet finnes.

Birtes lapp på nattbordet mitt. Foto: Privat

Ekte, menneskelig godhet som løfter oss og holder oss oppe i hverdagen. Slike historier burde få fast plass i avisene. En tosiders spalte, hver uke, viet til små øyeblikk av omtanke og varme fra helt vanlige folk som gjorde noe ekstra. Jeg starter her, med denne spalten.

Journalistikken har lenge vært styrt av tanken om at det bare er det dramatiske som selger. «If it bleeds, it leads» – blør det, så leder det til leserne. Det uttrykket stammer fra en tid da papiravisene måtte bruke sterke virkemidler for å sikre løssalg. Telegrafen gjorde det mulig å spre sjokkerende nyheter raskt, og avisene fylte spaltene med kriminalitet og tragedie for å fange lesernes oppmerksomhet.

Men verden har endret seg. I dag får vi nyheter døgnet rundt, rett på mobilen, alltid oppdatert, alltid på. Når vi mates med en endeløs strøm av pushvarsler om kriser og katastrofer, skaper det ikke innsikt – det skaper utmattelse. Clickbait har endog blitt et norsk ord, ifølge norske akademis ordbok.

Clickbait fører også til at tilliten til de tradisjonelle mediene kan svekkes. For livet består jo ikke bare av tragedier. Når folk kun hører om konflikt og frykt, slites de ut. Empatien sløves. Til slutt stopper vi å reagere.

De som er snille uten å bli sett

Hjernen vår er laget for å reagere sterkere på fare enn på fred – slik har vi overlevd. Men det betyr ikke at vi ikke kan reagere like sterkt på nyheter om godhet som vi gjør på gripende ondskap. Jeg mener ikke at vi skal overøses av artikler om hyggelige naboer som har gjort noe interessant. Slike historier finnes i lokalavisene, og det er veldig fint. Som i den populære serien After Life, hvor Tony Johnson, spilt av Ricky Gervais, sa: ‘Alle drømmer om å komme i lokalavisa!’

Jeg mener heller ikke at mediene skal skrive mer om kjendiser eller de som ofte omtales som «helter» med store overskrifter. Slike historier kan fort føles fjerne, som om personene er uoppnåelige: beundringsverdige, men ikke noe vi ser oss selv i.

Det jeg snakker om her er noe annet: jeg mener vi bør skrive om mennesker som gjør gode handlinger. Ikke for å havne i avisa, men bare fordi det er sånn de er. Jeg mener omsorgsfulle, gode mennesker som gjør godt – helt stille og hverdagslig. Tenk om hver avis hadde en fast plass for dette. Inkludert Stavanger Aftenblad. Hva om hver helgeutgave hadde et tosiders oppslag dedikert til hverdagsgodhet?

Den som betalte for meg i kassen

En slags «takkeside». Til den fremmede som betalte for meg på Rema 1000 når kortet mitt plutselig ikke virket, og som jeg vipset tilbake og nå følger vi hverandre på Instagram som venner. Eller kollegaen som ble igjen for å støtte meg etter artikkelen min ble avslått fra en prestisjefull akademisk journal. Ja, det skjer, og ganske ofte i akademia! En seksjon der lesere kunne dele små, betydningsfulle øyeblikk. Historier om menneskelig omtanke.

La meg begynne. I dag ønsker jeg å takke og sette søkelys på jordmødrene ved Stavanger universitetssjukehus. Under min egen fødsel denne sommeren møtte jeg jordmødre som ikke bare gjorde jobben sin. De ga noe dypt menneskelig.

Vibeke tilbød akupunktur som smertelindring, i respekt for mitt ønske om å unngå sterke medisiner. Hennes erfaring og rolige væremåte skapte tillit når jeg var fortvilet og forvirret. Jeg tror virkelig akupunkturen gjorde en forskjell, og jeg er takknemlig for at Vibeke var der for å foreslå det. Og at Stavanger er blant de få sykehusene i landet som tilbyr dette.

De som gjør det lille ekstra

Så var det Ingunn – med myke hender og en balsam-stemme. Hun hadde egentlig ansvar for en annen fødende den dagen, men tok seg likevel tid til å komme innom meg, med et apparat som hjalp mot riene. Hun gjorde det ikke fordi noen ba henne om det. Hun gjorde det fordi hun ville bidra litt ekstra. Birte kom med medikamenter mens jeg sov og lot dem stå på bordet med en liten lapp: «Sov godt»

Og Anne, min hovedjordmor, brukte olje under fødselen for å redusere risikoen for rifter, og heiet meg fram som om jeg var en maratonløper i ferd med å vinne gullmedalje ikke bare for meg selv, men for oss alle.

Ja, man kan si at de bare gjorde jobben sin. Vi forventer at jordmødre skal være snille, det ligger nok i yrket. Men de måtte ikke gjøre alt det ekstra. De valgte det. Og nettopp slike valg – små og varme – er hva jeg ønsker at vi skriver og snakker mer om. Fordi slike øyeblikk balanserer det vi leser, og det vi lever.