Jeg var nyutdannet lege og møtte rasismen. Da gjorde en overlege noe jeg aldri har glemt.

Stillhet fra kolleger, der rasistiske ytringer får passere, er ofte det som gjør mest vondt, skriver overlege Khadija Khalid. Hun er spesialist i ortopedi.

Jeg var nyutdannet, redd og liten. Så gjorde en overlege noe jeg aldri har glemt.

Det er neppe til å unngå at noen pasienter uttrykker rasistiske holdninger, særlig i situasjoner der de selv er sårbare. Min erfaring er at kolleger som er vitne til slike hendelser, reagerer ulikt. Disse reaksjonene kan få stor betydning for hvordan leger med innvandrerbakgrunn håndterer arbeidet videre.

Det nærmer seg ti år siden jeg ble ferdig utdannet lege. Det er lenge nok til å ha samlet mange erfaringer og enda flere refleksjoner. Likevel er én opplevelse helt i starten av karrieren fortsatt sterkt til stede i meg. Den har ligget der som et uferdig kapittel jeg lenge har vurdert å dele. I lys av nyere rapporter om rasisme i helsetjenesten mener jeg at tiden er inne – ikke bare på grunn av hendelsen, men måten en kollega grep inn på.

Mitt første møte med rasisme som lege

Rasisme i helsetjenesten er ikke nytt og rammer også leger. Siden denne første, skjellsettende opplevelsen som turnuslege på en indremedisinsk avdeling har jeg opplevd rasisme mange ganger – fra pasienter, men også kolleger. Likevel var det det første møtet som gjorde størst inntrykk.

Jeg jobbet i akuttmottaket denne kvelden og skulle tilse en pasient med brystsmerter. EKG, vitale parametere og blodprøver var tatt, uten tegn til infarkt. Da jeg gikk inn, ble jeg raskt avbrutt. Pasienten krevde «en norsk lege» og kom med rasistiske kommentarer.

Jeg er mørkhåret, har brune øyne og et utseende som viser pakistansk bakgrunn. I det rommet ble jeg først og fremst noe annet enn lege. Flau, redd og liten gikk jeg ut igjen. Jeg satte meg ved pulten i mottaket og forsøkte å puste normalt. De andre turnuslegene var opptatt. Jeg sørget likevel for oppfølging av vitale parametere, EKG og blodprøver. Ingenting tydet på en akutt alvorlig tilstand.

Når en kollega velger å handle

På sykehuset hadde vi en ordning der en overlege alltid var tilgjengelig i mottaket. Han kom og spurte hvorfor pasienten ikke var vurdert. Jeg svarte forsiktig at jeg hadde vært inne, men at pasienten insisterte på en norsk lege. «Sa han virkelig det?!» utbrøt overlegen.

Jeg kjente ham ikke godt. Kanskje var det derfor reaksjonen gjorde så sterkt inntrykk. Han var høy, bredskuldret og blond – på mange måter det pasienten etterlyste. Uten å si mer gikk han inn på kontoret sitt, kom tilbake med et ark og ba meg bli med.

Khadija Khalid under en operasjon. Foto: May Elgåen

Vi gikk inn sammen. Overlegen la arket – et skjema – på bordet og sa rolig: «Dette er den legen staten har bestemt at skal hjelpe deg i kveld. Å ta imot helsehjelp er frivillig. Hvis du ikke ønsker hjelp, kan du skrive deg ut på eget ansvar.»

Pasienten ble målløs. Kona ba ham skjerpe seg. Deretter henvendte overlegen seg til meg: «Du tar innkomsten. Jeg står her hvis du trenger meg.»

Han stilte seg ved enden av sengen som støtte. Midt i innkomstsamtalen ringte telefonen hans. Før han gikk, sa han: «Hent meg hvis det er noe.»

Vi snakket aldri om hendelsen etterpå. Jeg skulle gjerne sagt hvor mye den betydde – hvor avgjørende hans håndtering var i mitt videre yrkesliv. Han gjorde mer enn å si ifra. Han handlet. Han brukte autoritet og posisjon til å markere rammene for samhandlingen. Den typen støtte setter seg i kroppen.

Senere har jeg også opplevd det motsatte: stillhet fra kolleger, der rasistiske ytringer får passere. Stillheten – ikke ordene – er ofte det som gjør mest vondt.

Maktulikhet i rommet

Møtet mellom lege og pasient er asymmetrisk. Legen representerer system, kunnskap og beslutningsmakt, mens pasienten ofte er sårbar. Når rasisme introduseres, forskyves maktbalansen ytterligere. Legen risikerer å bli redusert til noe annet enn fagperson.

Det som gjorde overlegens handling så viktig, var at han gjenopprettet denne balansen. Ikke ved moralsk irettesettelse, men ved å bruke autoritet til å tydeliggjøre rammene. For meg som ung lege var dette avgjørende. Jeg ble igjen plassert der jeg hørte hjemme – som lege.

Rasisme rammer særlig de yngste

Gjennom karrieren er rasistiske bemerkninger blitt færre. Ikke nødvendigvis fordi omgivelsene har endret seg, men fordi jeg har endret meg. Alder og erfaring gir trygghet. Pasienter responderer på det. Men man blir ikke immun.

Ferske leger er særlig sårbare: De er nye i rollen og avhengige av støtte. At de også skal håndtere rasisme, er en urett vi snakker for lite om. Vi glemmer ofte at leger også har en sårbarhet, særlig tidlig i karrieren.

Hvordan jeg bærer det videre

Denne hendelsen har fulgt meg videre. I dag møter jeg av og til pasienter som snakker nedsettende til kolleger, særlig til sykepleiere.

Da går jeg inn. Ikke for å irettesette, men for å tydeliggjøre: «Vi er her for å hjelpe deg. Men hjelp fordrer respekt. Trakassering av teamet aksepteres ikke.» Hver gang gjør jeg det med denne overlegen i tankene. Ikke ordene hans, men handlingen.

Et felles ansvar

Når vi diskuterer rasisme i helsetjenesten, handler det ikke bare om systemer, men om mennesker, kulturer og stillhet.

Hvis unge leger lærer at rasisme må tåles i stillhet, trekker de seg unna og gjør seg små. Over tid former dette hele fagmiljøer.

En helsetjeneste der kolleger ikke griper inn, er ikke bare et dårligere arbeidsmiljø – det er også en mindre trygg helsetjeneste. Kollegial handling handler om både støtte og pasientsikkerhet. Stillhet gagner ingen. Handling gjør det.

Kronikken er basert på en artikkel i tidsskriftet Michael nr. 2–2026.