Jeg tør egentlig ikke å skrive denne teksten. Det er for sårbart, for skamfullt, for utleverende.

Jeg ønsker meg et samfunn der det er like naturlig å si at du har vaginisme som at du har brukket foten, skriver Maria Leithaug. Foto: Shutterstock, NTB

Jeg har hatt vaginisme gjennom hele mitt voksne liv og vært i et 20 år langt forhold uten å ha penetrerende sex.

I dagens gjennomseksualiserte samfunn skrives det mye om sexleketøy, fantasier, fetisjer – «the list goes on» ... Klikkoverskriftene lokker, og er vi nysgjerrige, kan vi få vite alt vi ønsker om hvor ofte folk har sex, hvilke stillinger som foretrekkes, og hvordan optimalisere egen og felles nytelse. Er man singel nok til å bevege seg inn på datingappene, tar det ofte få sekunder før samtaler med potensielle beilere dreier seg om sex i diverse varianter, tidvis akkompagnert av eksplisitte «bildebevis».

Da har jeg ikke engang begynt på pornoindustrien ...

Gjennom årene er samfunnet kommet langt i å bygge ned skam forbundet med kropp og seksualitet. I vårt åpne samfunn kan vi snakke om alt. Det finnes ikke flere seksuelle tabuer. Eller?

Det enkleste av det enkle?

10 til 15 prosent av alle kvinner blir i løpet av livet rammet av langvarige vulvasmerter. Vaginisme utgjør én av disse tilstandene. Den kjennetegnes ved ufrivillig stramming av musklene rundt skjedeinngangen, slik at det blir vanskelig og smertefullt, eller umulig, å føre noe inn. Årsaksbildet er komplekst, og det finnes ikke alltid en åpenbar årsak til problemene.

Mange opplever imidlertid at vaginismen har sammenheng med seksuelle eller andre traumer, tidligere smerter ved samleie, gjentatte soppinfeksjoner eller skade ved fødsel.

Jeg har hatt vaginisme gjennom hele mitt voksne liv og vært i et 20 år langt forhold uten å ha penetrerende sex. Jeg har tidvis følt meg som en halv kvinne og vært redd for å bidra til at den andre skulle føle seg som en halv mann.

Tross ønsker om åpenhet – hvordan kunne jeg avsløre for noen at jeg ikke klarte å bringe til bords det enkleste av det enkle, det andre klarer «hvor som helst og når som helst»?

Hvordan kunne jeg ved min åpenhet «oute» den stakkaren jeg tenkte hadde fått livskvaliteten redusert som følge av min tilkortkommenhet? Jeg kunne levende høre for meg hvordan medlidenhetssukkene og latterbrølene til «offerets» kamerater ville ha runget.

Smerte og nederlag

Vårt syn på mannlighet og kvinnelighet er tett forbundet med kroppslige attributter og seksuelle prestasjoner. Opplevelsen av å avvike fra en tenkt normal griper langt inn i vår identitet.

Å streve med seksuell dysfunksjon kan lett gi opplevelsen av å være dysfunksjonell som menneske.

Situasjoner som burde være gode og intime, kan bli preget av smerte og nederlag, og man risikerer at unnvikelse blir en trygg, dog kortsiktig, utvei.

Man kan fort glemme at nærhet og nytelse kommer i mange fullverdige former, og at sex er mer enn én enkelt teknikalitet. God og åpen kommunikasjon i forholdet blir avgjørende, både for å ivareta hverandre og for å komme videre med hjelp til utfordringene. Det skal imidlertid ikke være nødvendig å gå i to tiår før man søker hjelp.

Seksuell uhelse hos menn

Til tross for at vaginisme er en vanlig tilstand, står det ofte skralt til med kunnskapen.

Vulvaforeningen jobber blant annet for å styrke behandlingstilbudet for vulvalidelser.

I Norge finnes seks offentlige vulvaklinikker med tverrfaglige team, og det er mulig å søke hjelp hos en rekke andre fagpersoner. Likevel har vi en lang vei å gå før kunnskap og kompetanse kommer alle som trenger det til gode.

Det er dessuten tanke- og urovekkende at det ikke finnes en egen pasientforening rettet mot seksuell dysfunksjon hos menn, til tross for at opptil 36 prosent av norske menn opplever en form for dysfunksjon.

Gitt dagens mannsideal som maskulin og testosteronfylt er det tabubelagt å ha utfordringer knyttet til ereksjon, ejakulering eller libido.

Mannsrollen diskuteres jevnlig, og vi har fått økt fokus på utfordringer knyttet til menns psykiske helse, inkludert en farefull høy selvmordsrate. Det er naivt å tro at seksuell uhelse hos menn ikke har innvirkning på den generelle psykiske helsen.

En økt bevissthet rundt disse temaene kan bidra til å bryte ned tabuer også her. Visjonen må være at seksuell dysfunksjon kan være et tema det er innafor å nevne i mancaves og pokerlag i det ganske land. Forståelsen av sex kan ikke være noe vi overlater til tabloidene og pornoindustrien.

Tabuet må rives vekk

Jeg tør egentlig ikke å skrive denne teksten. Det er for sårbart, for skamfullt, for utleverende. Likevel velger jeg å gjøre det, for meg selv, for mine medsøstre og -brødre og for et samfunn som trenger at raushet og åpenhet rundt sex handler om mer enn stillinger og fetisjer.

Jeg ønsker meg et samfunn der det er like naturlig å si at du har vaginisme som at du har brukket foten. Selvsagt trenger ikke enhver nabo å vite om utfordringene på sengekanten, men tabuet må rives vekk.

Å ha vaginisme, ereksjonsproblemer eller andre tilstander som påvirker seksuell fungering, er ikke et valg. Det er ikke noe du har ønsket eller «fortjent». Du er tilfeldigvis én av de uheldige som ikke har fått seksuell helse servert på sølvfat.

Du er ikke mindre kvinnelig eller mannlig, ikke mer usexy og ikke mindre interessant som partner. Du fortjener et godt liv på alle plan, inkludert din seksuelle helse.

Det er på tide at tabuene brytes ned og kunnskapen brettes ut om variasjonen i nordmenns seksualliv og -fungering. Det er en variasjon som er langt mer mangfoldig enn ulike preferanser på soverommet.