Jeg tjenestegjorde i Afghanistan. Man skjønte raskt at det ikke kom til å ende godt.

Trond Methi tjenestegjorde i Afghanistan i 2008 og 2009. Foto: Privat

Allerede etter et par uker i Afghanistan skjønte man at det ikke kom til å ende godt.

Det var med alvor at jeg leste Afghanistanutvalgets rapport som ble lagt frem 6. november (Nederlaget – Norge i Afghanistan 2015–2021, NOU 2025: 9). Det er et godt stykke arbeid og samsvarer langt på vei med de erfaringer jeg selv gjorde mens jeg var der. Skjønt mine egne erfaringer kom overraskende fort: Allerede etter et par uker i Afghanistan begynte man å erkjenne at dette konseptet ikke kom til å ende godt.

En krig uten mål

Den britiske generalen Bernard Law Montgomery er blitt tillagt sitatet: «Første setning, på første side, i boken om krigføring bør være: Hva enn man gjør, gå aldri mot Moskva.»

En gjennomlesning av Peter Hopkirks «The Great Game» om Storbritannias utflukter i Afghanistan på 1800-tallet, eller en runde innom Sovjetunionens erfaringer på 1980-tallet, kunne produsert andre setning i den samme boken: «Hva enn man gjør, gå aldri inn i Afghanistan.» Hvilket er omtrent det den britiske statsminister Harold Macmillan sa i 1963. Om sant skal sies: Ikke gå inn noe som helst sted med mindre man virkelig mener alvor.

Likevel var det nettopp dette Norge gjorde. Spørsmålet man bør stille seg, er om oppdraget i Afghanistan var godt nok forankret allerede fra starten: En krig uten et klart mål, mot en udefinert og tidvis usynlig fiende, kan vanskelig lykkes. Noen vil si at det er håpløst.

Et av målene med intervensjonen var å fremstå som en god alliert. Dette kan være av langsiktig verdi, men så filosofiske mål har en tendens til å bli symbolske: Man halter med.

Oppdraget er prioritert, men det har ikke nasjonens høyeste prioritet. Det hjelper ikke mot en fiende som anser krigen som den eneste (og dermed høyeste) prioriteten: Hvis man selv har lyst til å kjempe en begrenset krig, både i deltagelse og handlingsrom, hvilket er forlokkende av mange grunner, så hjelper det ikke mot en fiende som kjemper en total krig.

Vinneren av en konflikt er ikke nødvendigvis den parten som har flest soldater eller best teknologi – ikke engang best strategi. Tvert imot har historien gjentatte ganger vist at det er siden som har mest viljestyrke, som vinner.

Man kan ikke utelukke at dette premisset holder den dag i dag.

Man får håpe at en bok som offiseren Harald Høibacks «Veien til Waterloo – fire generaler og ett slag» er hyppig lest i Forsvars- og Utenriksdepartementet.

Kompromissløst og brutalt

Et annet mål med krigen var samfunnsbygging og demokrati. Dette er også positive mål, men filosofiske. Hvor mange eksempler fra verdenshistorien har man egentlig på at dette har lykkes? Hvis svaret er at det knapt nok har forekommet siden aksemaktenes gjenoppbygging etter andre verdenskrig, bør man ta det til etterretning når mål for oppdrag settes opp.

Hva skal man så gjøre her i verden når det kommer til konfliktløsning? Kanskje finnes det et fredsbevarende oppdrag under FN-mandat som kan vurderes i enkelte situasjoner. Men for bruk av makt er det visse kriterier som bør være oppfylt:

Fraværet av intervensjonen bør innebære en risiko for at man selv, eller en alliert, blir utslettet. Intervensjonen kan ikke være et konsept hvor man halter inn og deltar begrenset eller symbolsk. Det må være den eneste prioriteten, hvor alt man har, iverksettes med kun dette ene formålet: at man kompromissløst, nådeløst og brutalt går inn for å utslette fienden.

Slik semantikk kan kanskje høres melodramatisk ut, men hvis man ikke har mage eller vilje til å svelge et slikt premiss, er det antagelig best å forbli hjemme og håpe på det beste.

Norske tap

Man skal være varsom med å dramatisere seg selv inn i en historie. Og likeledes gå i fellen hvor man fokuserer for mye på norske tap fremfor afghanske lidelser.

Samtidig må man kanskje akseptere at man i visse situasjoner må henfalle til egne opplevelser.

Noen dager i 2009 bodde jeg tilfeldigvis i samme telt som Trond Petter Kolset (som ble drept i et angrep i Afghanistan, red.anm.). Det var flyktige møter i den smale korridoren mellom «soverommene» i disse teltene. En dag sto jeg der i trusen, mens Kolset hadde stått opp for lenge siden og var iført full utrustning fordi han skulle ut på et oppdrag.

Det var ikke den dagen Kolset gikk bort, det skjedde senere, men av en eller annen grunn festet dette øyeblikket seg i minnet. Hans humoristiske sans. Utstrålingen. Hans bunnsolide karakter. Jeg følte intuitivt at dette var et menneske man kunne «dratt i krigen med», bokstavelig talt.

Jeg stiller meg selv spørsmålet om prisen han betalte, var verdt det. Det bør også samfunnet gjøre, selv om det kun er han selv og hans nærmeste som kan svare.

Men om jeg skulle tillate meg å beskrive dette tapet på en måte som er dekkende, og hvor mange av ordets tolkninger kan være rimelige, både for de som kjente ham, og for oppdraget som sådan: en tragedie.