Jeg representerer en motstemme

Flere av disse er preget av et strengt konservativt grunnsyn. I den årskonferansen som akkurat er avholdt, utgjorde disse representantene – sammen med mange andre – et flertall. Siden det var tatt opp prinsipielle spørsmål denne gang, benyttet dette flertallet anledningen til endre noen beskrivelser i konservativ retning.

Generalsekretær Siri Iversen uttalte etter konferansen at dette ikke var uttrykk for et veiskille, men en liten tilpasning.

Jeg representerer en motstemme i denne debatten og har behov for å nyansere det bildet som skapes. Det er etter min mening flere refleksjoner som bør gjøres, og det må arbeides videre med spørsmålet om hvordan vårt motto «Guds barns enhet» skal se ut i praksis i vår tid.

Den første refleksjonen handler om valgordningen i Misjonskirken. Det er ingen kultur for å gi representasjon til ulike grupper inn i en årskonferanse. Det betyr at «the winner takes it all». Mange menigheter møtte med representanter der de aller fleste støttet et konservativt syn, uten at mindretallet i den enkelte menighet fikk forholdsmessig representasjon. Det satt flere observatører på tilhørerbenken som hadde et annet syn, men som ikke hadde anledning til å uttale seg.

Som påpekt i andre reportasjer var det ved stemmegivningen et betydelig mindretall som ikke ønsket så bastante vedtak. Dette mindretallet er etter min vurdering større enn det som kom til uttrykk i stemmegivningen. Jeg mener at det mindretallet er betydelig, og jeg kjenner til at flere menigheter har flertall for å åpne for medlemskap for likekjønnede. Disse stemmene druknet i flommen av konservative innlegg i årskonferansen.

Det er også grunn til å reflektere over prosessen. Etter langvarig forberedelse fremmet Misjonskirkens hovedstyre et dokument som var langt mer balansert. Det medførte en betydelig lobbyvirksomhet mot styret fra konservative menigheter. Resultatet var at det noen få dager før konferansen ble oversendt et nytt forslag fra hovedstyret som var mer i tråd med de konservative synspunktene.

Dette medførte at delegatene egentlig aldri diskuterte innholdet, men mesteparten av tiden gikk med å finne ut av dagsorden og rekkefølger. Sammen med en møteledelse som var uvanlig sterkt opptatt av å rekke middagen, ga dette lite rom for innlegg på selve saken. Sett fra et organisasjonssynspunkt var det en mislykket og rotete konferanse. Selve problemstillingen med trofaste og varige likekjønnede relasjoner ble aldri debattert.

Den siste refleksjonen jeg ønsker å gjøre, går på mangfold og respekt. Misjonskirken har helt fra etableringen i 1884 vært preget av åpenhet og mangfold. Det har vært et sentrum med sterkt fokus på evangelisering og «menneskers frelse». Når det gjelder lærespørsmål, har det alltid vært åpenhet for forskjellige tolkninger. Paulus har uttalt seg om flere forhold, blant annet hvordan kvinner skal oppføre seg i forsamlingen. Dette har aldri vært problematisert og utgjort noe diskusjonstema, selv om det i kristenheten som helhet har vært – og er – betydelig uenighet om dette temaet.

Når vi nå møter et svært komplisert og vanskelig teologisk spørsmål, kunne man tenke at Misjonskirken også lyttet til de forskjellige meningene. Mange teologer og bibellærere er ikke enige i at de tekstene som Paulus har skrevet, er de eneste som skal legges til grunn. Misjonskirkens egen skole – Ansgarskolen – er langt mer nyansert i sin forståelse av Bibelen. Det er mulig å være bibeltro konservativ kristen og ikke mene det samme som flertallet gjorde i årskonferansen.

Den måten flere har uttalt seg på både før, under og etter konferansen, bygger på at det kun er ett mulig syn på disse tekstene, og de som ikke deler dette synet «har ofret sannheten» og er liberale. Dersom man blir karakterisert som liberal i det konservative bibelbeltet på Sørlandet, kan man risikere å bli isolert. Disse vil ikke slippe til på flere talerstoler og blir ikke tatt på alvor teologisk. De er liberale og skal ikke lyttes til.

Jeg opplever at dette bryter med Misjonskirkens grunnsyn og historie, og det stenger ute mennesker som har vendt seg til Gud og blitt frelst, men som har valgt en livspartner av samme kjønn. Jeg opplever at reglene her overstyrer menneskene og deres livs virkelighet, og dette er ikke i tråd med den måten Jesus opptrådte når han møtte mennesker som vendte seg til ham. Han ville at alle mennesker skulle bli frelst og ba om at de skulle være ett.

Åpen

Åpen