Jeg prøver å forstå

Og jeg prøver å forstå. Jeg gjør virkelig det. Jeg ser at KrF-politikere og flere andre uttaler seg om partiets vedtak om å forby heising av regnbueflagg i skolen, og sier at det er en misforståelse at de ønsker å innskrenke mangfold eller diskriminere. Og at det norske flagget jo er et symbol på fred, frihet og uavhengighet for alle.

Ok. Det høres ganske fint ut. Og man bruker uenighet rundt deler av organisasjonen Fri sine synspunkter, til å forsvare å ikke flagge med regnbueflagg i offentlige rom. (Min opplevelse er dessverre at mange bruker det som alibi og unnskyldning for å slippe å snakke om andre, ekskluderende holdninger.)

Så er det allikevel sånn at i realiteten så HAR det å flagge med, eller svøpe seg i regnbuens farger, faktisk blitt et viden anerkjent uttrykk for ønske om, og anerkjennelse av mangfold og kjærlighet. Verden over. Også helt uavhenging av en politisk agenda eller organisasjon. Regnbueflagget er for veldig mange det tydeligste tegnet på at her er det trygt å være seg selv, uavhengig av hvem man forelsker seg i eller hvordan man identifiserer seg. Et tegn på at kjærligheten er størst uansett. Sånn har det allerede blitt.

Om flaggene nå skulle utebli i skolegårdene i Norge, så vil det kunne gjøre noe vondt med mange, mange barn og unge. Uansett hva intensjonen bak forslaget er og uansett hvor fint det norske flagget er. Vi vet jo forresten at også vårt vakre flagg i rødt, hvitt og blått brukes i sammenhenger der ideologi frontes, for eksempel av høyreekstremistiske grupper og politiske partier. Det hindrer ikke flertallet av oss i å se forbi dette, og være stolte av flagget vårt.

Ingen kan med rette hevde eierskap av meningen bak regnbuens farger. Men vi vet at for mange symboliserer det verdier som sårt trengs i verden. Og i skolegården. Dette handler om å potensielt gi en stor del av landets barn og unge et synlig tegn på aksept, for så å fjerne det igjen. Er det det vi ønsker?