Jeg oppdaget at jeg liker kjedelige fagnerder, men befant meg blant folk som avskydde dem

Trump-regimets fører krig mot ekspertise og vitenskap. Hvem kan hjelpe oss å forstå det nye USA som Trump er i ferd med å skape? spør Bjørn Stærk. Foto: Andrew Harnik, AP/NTB

Høyrepopulistenes ekspertskepsis bygger på en grunnleggende mangel på nysgjerrighet.

I usikre tider åpner vi oss for å tenke nytt og hente informasjonen vår fra nye steder. Gamle autoriteter kan over natten fremstå utdaterte.

Hvem kan hjelpe oss å med å forstå det nye USA Donald Trumps regjering er i ferd med å skape, og hva dette vil innebære for Norge? Neppe de samme kommentatorene som har tonet ned frykten for at han står for en radikal og autoritær vending i amerikansk politikk. Heller ikke de som har sett lyspunkter i Trump og Elon Musks hevngjerrige kampanje mot «woke» og «offentlig sløsing».

En klassiker i sjangeren er Kjetil Rolness' kommentar «Make sunn fornuft great again» fra 1. februar. Den kjører frem den velbrukte analysen om at høyrepopulisme er vanlige folks opprør mot en «like ekstrem» venstrebevegelse og deres venner blant meningseliten.

Er det noe i denne forklaringen? Jo da. To måneder senere kan vi likevel slå fast at det også er mye mer som foregår, og at de som i årevis har sagt at vi må lære av amerikanske kulturkrigere, ikke har forstått hvilken kamp de lot seg verve til.

Ekspertene bommer også

Men også eksperter med faglig tyngde er blitt tatt på sengen av det som skjer. De fleste forventet at Trumps andre presidentperiode ville bli som hans første. Krumspringene har kommet som et sjokk. Kan vi da stole på rådene de gir om veien videre?

Dette er ikke et nytt problem. Østblokkens fall kom like uventet på mange Sovjet-kjennere. I 1990-årene forsket Philip Tetlock på eksperters evne til å forutsi hendelser. Han fant at de gjorde det litt bedre enn «dartpilkastende sjimpanser», altså tilfeldig, men ikke særlig bedre enn «sofistikerte dilettanter», altså amatører som leser avisen.

Bjørn Stærk er forfatter og programmerer. Han er aktuell med boken «Ingen tenker alene». Foto: Siw Pessar

Fra 2017 til 2020 gjennomførte Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) en prediksjonsturnering hvor hundrevis av forskere, offiserer og andre skulle prøve å forutsi utviklingen i forholdet mellom Norge og Russland. Resultatet ble det samme. Ekspertene spådde knapt bedre enn amatørene, og ikke særlig bedre enn tilfeldig.

Noen gjør det mindre dårlig

Er eksperter dermed verdiløse? Ikke helt, fordi noen eksperter gjør det mindre dårlig enn andre. Tetlock fant at såkalte «rever», som har mange motstridende tanker, traff bedre enn «pinnsvin», som bare har én stor idé i hodet. Revene justerte seg også raskere når utfallet ble annerledes enn de forventet.

FFI fant på sin side at eksperter med god tallforståelse og evne til å unngå tankefeil gjorde det minst dårlig. Faktakunnskap og evnen til å ta uønskede konklusjoner på alvor var også en fordel. Slike «superforecastere» er dessuten flinkere til å vurdere sin egen treffsikkerhet, skriver FFI-forsker Alexander Beadle.

Noen ser altså verden klarere enn andre, og det finnes et ideal vi kan måle ekspertene mot. Men dette er lite til hjelp for deg og meg, der vi sitter blant stormkastene og skal ta stilling til den ene påståtte eksperten etter den andre.

Problemet går enda dypere enn dette. Noen ganger er også grunnsannhetene i fagfeltet ekspertene bygger på feil.

Tvilsom vitenskap

Det er lettest å se dette hvis vi går et stykke tilbake i tid. For hundre år siden var det få mennesker i Norge som hadde større tro på fornuft og vitenskap enn psykiater Johan Scharffenberg. Med ny forskning i hånd gikk han til kamp for å sterilisere omstreifere, vaneforbrytere, idioter og andre som visstnok hadde dårlige arveanlegg.

Scharffenberg var sterkt kritisk til tysk og amerikansk rasehygiene, som han mente var drevet av rasehat. Han forholdt seg til anerkjent vitenskap fra ledende forskere. Problemet var bare at vitenskapen var feil.

Historien er full av eksempler på eksperter og hele fagfelt som ikke har vært til å stole på. Det finnes ingen enkle svar på dette.

Tenk på dilemmaet homofile havnet i da aidsepidemien kom. Få år tidligere hadde ledende helseautoriteter fortalt dem at de var syke og burde kurere legningen sin. Nå kom de samme autoritetene og advarte mot en sykdom som visstnok bare kunne bekjempes ved at de innskrenket seksuallivet sitt.

Mange var skeptiske, med tragisk resultat. Det er som regel best å lytte til helseeksperter – bortsett fra når det iblant ikke er det.

Til krig mot vitenskapen

Det finnes ingen sannheter som kan heves over skepsis. Jeg er selv jevnlig kritisk til ting mange eksperter og samfunnseliten er enige om.

Men dermed er vi også tilbake ved start – og Trump-regimets krig mot ekspertise og vitenskap. Statsansatte fagfolk mister jobben. Forskere med politisk ukorrekte meninger holdet hodet lavt og tenker på emigrering. Farligst er situasjonen for utenlandske studenter, som risikerer å få visumet inndratt og bli arrestert på gaten.

Er dette «sunn fornuft» fra «folkevettets naturlige forsvarere» som bare har sporet av litt? At tanken var god, men uheldigvis gikk det galt?

Jeg kan forstå de som svarer ja. I 2000-årene drev jeg en høyrepopulistisk blogg med mange av de samme kjepphestene vi ser i dag: Vi må forsvare frihet, vitenskap og sunn fornuft mot de venstreorienterte elitene.

Det var ærlig ment. Jeg ønsket ikke å ødelegge ekspertise og forskning, men å redde den.

Skepsis uten nysgjerrighet

En av faktorene som likevel drev meg bort fra dette miljøet, slik jeg skriver om i boken «Ingen tenker alene», var at jeg mistet troen på folkene jeg hadde endt opp sammen med. De var «skeptiske», men manglet troen på at det er mulig å lære noe nytt fra et uventet sted. De var ikke nysgjerrige.

Ett aha-øyeblikk kom da jeg begynte å lese de fæle akademikerne vi advarte mot, og kom frem til at de tydeligvis visste en del om det de snakket om. Jeg oppdaget at jeg liker kjedelige fagnerder, men befant meg blant folk som avskydde dem.

Det går en rett linje fra denne avskyen til politikken Trump og Musk fører i dag. Likeledes er det med holdningen deres til mennesker som er annerledes enn dem selv. Også i 2000-årene skrøt høyrepopulister av hvor kritiske de var til påstander om undertrykkelse. Aktivisme på vegne av underprivilegerte grupper var bare et skalkeskjul for særbehandling, hevdet de.

Å lytte med respekt

Kritisk skal man være, men de var ikke nysgjerrige på hvordan verden så ut for gruppene de var kritiske til. Det lå ingen tanke bak om at andre mennesker er eksperter på sitt eget liv og fortjener å bli lyttet til med respekt. At man kunne lære noe av å lytte til dem.

Uten slik nysgjerrighet fremstår de andre som barbarer, og når barbarene nekter å la seg veilede av oss opplyste kulturmennesker, må de knuses. Det går en rett linje herfra til Trump-regimets ønske om å skade sine fiender. Livet skal gjøres til et helvete for ulovlige innvandrere, transpersoner, politisk ukorrekte forskere og andre grupper man har irritert seg over i flere tiår.

Skepsis til ekspertene er ikke problemet her. Den trengs. Problemet er fraværet av åpenhet, respekt og nysgjerrighet på andre menneskers liv. Prosjektet var råttent fra starten, og nå står de fritt til å føre det til sitt naturlige endepunkt.