Jeg nekter å akseptere at hets, sjikane og trusler skal være en naturlig del av en sunn offentlig debatt

Nancy Herz (bildet) svarer Shurika Hansen. Foto: Pavel Storozhuk/Human-Etisk Forbund

Vi fortjener bedre alle sammen.

«Vi er ikke ofre. Vi er privilegerte, og vi har et ansvar», skriver Shurika Hansen i sitt tilsvar til meg i Aftenposten. Jeg er helt enig.

Og for meg står ikke det å ha ansvar, privilegier og å være modig i motsetning til å påpeke at det offentlige ordskiftet kan være hardt for mange. Tvert imot.

En del av det å ta ansvar er nettopp å bruke stemmen vår og plattformene vi har fått, til å si fra når det kommer hets og trusler som skader debattklimaet og potensielt skremmer stemmer ut av offentligheten.

Hvor reelt oppleves valget?

Hansen anerkjenner at det kan være belastende å stå i offentligheten, og peker samtidig på at vi alle har et valg om å dra eller stå i det. Men det er noen som oftere enn andre blir møtt med sjikane, harselering og personkarakteristikker, gjerne fra mange kanter på en gang. Hvor reelt oppleves dette valget, når belastningen er ulik?

En annen del av ansvaret vi har, er å lete etter løsninger. Ved å se nærmere på maktstrukturene kan vi belyse hvem som får tilgang til ulike arenaer, og hvem som naturlig opplever at offentligheten er «sin». Deltagelse i offentligheten er i tillegg til vilje et spørsmål om kunnskap, selvtillit og innpass.

Dette var en del av mitt budskap da jeg i anledning kvinnedagen fikk delta på markeringen til Senter for tverrfaglige kjønnsstudier hvor de stilte spørsmålet «Hvorfor trekker kvinner seg fra det offentlige ordskiftet?»

Bekymringer

På flere arenaer har flere stemmer sluppet til, og det er flere i maktposisjoner som er bevisste på at det å få inn og ta vare på et mangfold av perspektiver ikke skjer av seg selv.

Både Hansen og jeg har det å ytre seg som en del av jobben. Vi har folk i ryggen når det stormer litt ekstra. For min egen del merker jeg hvor mye lettere det er å være eldre, ha mer erfaring og større trygghet.

Jeg deler hennes bekymring for unge som er vitne til mistenkeliggjøring, personangrep og kanskje til og med trusler. Det kan virkelig ikke gjøre det mer forlokkende å delta i det offentlige ordskiftet.

Jeg er bekymret for at man må være hardhudet, ha nettverk eller være strategisk for å ytre seg i offentligheten. Eller at det skal koste så mye mer hvis man bryter med normene og på ulike måter skiller seg ut fra majoriteten.

For når stemmer stilner, mister vi mye. Vi mister styrken i å være flere, som Hansen beskriver. Men vi går også glipp av erfaringer, perspektiver og korrigerende blikk.

Vi fortjener bedre

Nei, kampen for frihet har aldri vært komfortabel. Friksjon er ofte nødvendig for å skape endring og rive hverandres meninger i fillebiter. Men jeg nekter å akseptere at hets, sjikane og trusler skal være en naturlig del av en sunn offentlig debatt.

Vi fortjener bedre alle sammen.

Jeg tenker at det begynner med noe så enkelt, og så krevende, som å ta hverandre på alvor.

Å lytte.

Å dele risiko.

Og å insistere på at offentligheten faktisk tilhører oss alle.

Også dem som i dag vurderer å trekke seg stille tilbake.