- Jeg liker det ikke. Det kan gjøre vondt.

Den blanke metallflasken i skolesekken var fylt med vann, akkurat som da «Emil» gikk til barnehagen her i nabolaget. Foreldrene tenkte aldri over å bytte den ut før skolestart.

Men denne varme sensommerdagen da seksåringen ruslet av sted under høyreiste løvtrær på stien mot skolen, ble metallflasken i sekken et problem.

Den harde flasken ble farlig.

Emil er ikke guttens egentlige navn. NRK kaller ham Emil så han ikke trenger å knyttes til denne historien i fremtiden.

På skolen hans vet imidlertid barn og voksne i klassen godt at Emil er en gutt som sliter mer enn andre.

Foreldrene har reist seg opp på foreldremøte og fortalt. De tror folk må vite for å forstå: Emil vil ikke gjøre ting som er galt.

Det er en grunn til at han ikke alltid klarer å koble på bremsene i tide.

På vei til sin første skoledag grugledet Emil seg. Heldigvis kom han i samme klasse som bestevennen.

Men var det allerede første skoledag det gikk galt? Andre? Foreldrene husker det ulikt. Inne i klasserommet tok i alle fall Emil metallflasken og kastet den hardt gjennom rommet.

De neste dagene skjedde flere episoder. Læreren ringte hjem, en gang, to ganger, mange.

Foreldrene forsto kjapt at noe i minstemann kræsjet fullstendig med den nye hverdagen på skolen. Men hva?

Skolevold øker

Hver høst sitter andre foreldre, til barn på andre skoler, med samme fortvilte spørsmål: Hva gjør du når barnet ditt ikke klarer å gå på skolen uten å forårsake uro og utrygghet i klassen?

Nesten tre ganger så mange lærere sier de har vært utsatt for vold på jobb det siste året som folk i andre yrker, ifølge SSBs undersøkelser om arbeidsmiljø. Omfanget har økt gjennom mer enn ti år nå.

Rektoren til Emil sier skolevold står for «omtrent 90 prosent av rektorers mentale slitasje» om dagen. Han er anonym av hensyn til Emil.

Oslo samler alt som skjer i årlige rapporter. 5624 avviksmeldinger handlet om vold mot ansatte i skolen i fjor, 29 hver dag. Det meste skjer blant de yngste mellom 6 og 12 år.

Slagene og sparkene ser like ut utenpå, men årsakene bak er forskjellige.

Utdanningsetaten ser tre ulike grupper. Noen barn er sårbare, med traumatiske opplevelser i bagasjen. Andre strever med oppmerksomhet og selvregulering. En tredje gruppe har ulike diagnoser.

For noen av disse barna kan «hardt mot hardt» og strengere disiplin gjøre at alt eskalerer.

Bare spør Emils far. Selv vokste han opp med stram justis i guttekor og lærte alt om struktur og autoritet som yrkesmilitær. Som han sier:

– Hadde disiplin vært løsningen her, ville vi løst dette for lengst.

De trengte hjelp

Lenge håpet foreldrene til Emil at utageringen skyldtes at overgangen fra barnehage til skole ble for brå.

Riktignok hadde det vært biting i barnehagen. Men fra skolestart ble episodene hyppige og alvorlige. Temperamentet skapte problemer for sønnen både på skolen, hjemme og på besøk.

Etter en periode med utagering nesten hver dag, var det som om polletten en dag datt ned hos faren til Emil: Dette er utenfor normalen.

De trengte hjelp.

I møte med skolen forsto foreldrene: Dette er jo skolen helt enige i. Kunne de ikke gitt et hint?

Rektor husker det godt. Hans erfaring fra mange slike møter, om mange barn som sliter, er at foreldre kan bruke lang tid på å erkjenne problemer utenom det vanlige. Prosessen kan involvere både sorg og sinne. Ofte er det en balansegang. Går skolen for raskt frem, risikerer de at relasjonen mellom foreldrene og skolen ryker.

Slik rektor husker det, holdt foreldrene igjen også i denne saken. Her har de ulike oppfatninger. Men konklusjonen var felles: Dette barnet hadde behov for noe mer.

Da Emils foreldre ba om hjelp, begynte mer enn et år med tester, observasjoner og samtaler for å finne ut hva som stadig eksploderte i sønnen.

Snart skulle de se sønnen med helt nye øyne.

Diagnosen

Langt ut i tredjeklasse kom et svar som ga mening. Noe i hjernen til Emil fungerte annerledes.

I norske klasserom er det stadig flere elever med visse medfødte nevroutviklingsforstyrrelser.

I snitt har rundt ett barn i hver skoleklasse ADHD. Emil var ett av dem.

Men ADHD var bare halve svaret. Diagnosen forklarte uroen Emil alltid hadde hatt i kroppen, som en makrell. Men hvorfor ble han så sint, så fort?

Ofte kan irritabilitet være tegn på ting som skjer rundt et barn. Sulten? Sliten? Traumatisert av noe der hjemme?

Emils foreldre lurte på hva folk tenkte om hvordan de hadde det hjemme. En gang hadde de selv spurt seg det samme, «hvor er grensene?», da andres barn utagerte. Nå møtte de seg selv kraftig i døren.

For helsevesenet er det imidlertid godt kjent at irritabilitet og sinneutbrudd ikke trenger å skyldes forsømmelse eller traumer. I USA ble denne gruppen barn lenge feildiagnostisert som manisk depressive. Økningen i diagnoser var eksplosiv.

Så, for elleve år siden, kom den nye diagnosen «følelsesreguleringsforstyrrelse». En liten gruppe barn gikk rundt med en nærmest kronisk irritasjon.

De kunne ha gode venner. Var ikke fiendtlige, «bøllete», de ville ikke plage andre. Disse barna ble bare så sinte, så fort, for det som i andres øyne var småting.

Ofte daglig og på alle arenaer: På skolen, fotballen, men også hjemme.

Familien til Emil måtte kutte ut lange familieferier, alle fem sammen. Fredagskvelder med taco og film utgikk også.

Psykologene ser at mange barn blir sinte på seg selv etter å ha utagert. Slik har det også vært for Emil.

Mye falt på plass for foreldrene da sønnen fikk diagnosen.

Faren fikk denne forklaringen: Se for deg en dag du er skikkelig trøtt og skikkelig sulten, du går og kjenner på denne irritasjonen, og så kommer noen og skriker deg inn i øret.

Slik hadde Emil det. Hver dag.

Da skal det så lite til før alt rakner. Støy, at noen skumper borti i garderoben, så kan det smelle igjen.

Da foreldrene forsto hvordan Emil hadde det, ble spørsmålet: Hvordan kan vi hjelpe ham å leve med dette?

Må bli superforeldre

På et lyst grupperom på Nic Waals Institutt er det satt frem sjokoladekjeks, kaffe og papirlommetørklær. Hit til den ungdomspsykiatriske poliklinikken på Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo kommer barn og ungdom for utredning og behandling.

Noen ganger trenger også foreldrene hjelp.

Denne ettermiddagen er åtte foreldre på vei opp trappen til to timers økt. På vei inn døren lyder latter og galgenhumor.

– Kan dere se for dere at noen familier faktisk gleder seg til ferie? spør én i rommet muntert.

– Har sett det på Instagram, svarer en pappa tørt.

Han har slettet sosiale medier, orket ikke flere oppdateringer om andres familielykke i skisporet på Geilo.

Emils foreldre har sittet i samme sofa, på samme kurs. Der lærte de å gjøre det tydelig at de forstår hvordan sønnen har det – uten alltid å gi ham rett.

Nå sitter en ny gruppe fortvilte foreldre rundt bordet og lufter siste ukes nederlag.

– Foreldrene kjenner på en sånn maktesløshet over at de ikke får til å være foreldre. Det er mye skam, beskriver psykologspesialist Marit Coldevin.

Seksjonslederen ved Nic Waals institutt i Oslo har i 20 år jobbet med barn som ikke klarer å regulere egne følelser. Nå ferdigstiller hun en doktorgrad om disse barna. Hun ser at også barna skammer seg.

Derfor prøver hun å si at temperamentet også kan være en superkraft. Særlig jenter kjenner seg igjen når hun sammenligner dem med Elsa i Disney-filmen Frost: De har en kraft som må kontrolleres.

– Vi er jo litt redde for sinnafølelser. De er noe som skal hemmes og reguleres bort. Men det å stå opp mot urettferdighet kan også være en kraft. Temperament er veldig viktig, så lenge det ikke går over i utagering, slag og selvdestruktivitet.

Trusler, kjeft og beskjeder om å «skjerpe seg» kan gjøre vondt verre. Psykologen på dagens gruppetime ber foreldrene i stedet om å forsterke det som går bra.

– Ta barnet «på fersk gjerning» i å gjøre det som er rett, råder gruppelederen.

En smart gutt

Mormor er ekspert på å se alt som er godt i Emil, som de kreative sidene hans.

Hver helg er Emil på overnatting. Hjemme hos mormor og morfar får han gå i sine egne spor, sin egen takt, som mormor sier det. Hun tror Emil trenger litt fri fra alt han må og skal. De syr, tegner og baker boller sammen.

På vei hjem holder Emil seg tett inntil mamma. Den rufsete sveisen forsvinner nesten inn i dunjakken hennes.

Tilbake i leiligheten venter et gutterom fullt av Emils altoppslukende interesser.

Atomkraft. Naturvitenskap. Gaming. Skuffene myldrer av ballonger, klyper, gaffateip og grillspyd, alt han trenger for å bygge små konstruksjoner.

På pulten er Donald Duck stablet under tykke bøker på engelsk.

Nå pugger han japansk. Topp tre-listen over hva han drømmer om ser slik ut:

– Ingeniør. Youtuber. Og lærer, sier Emil med sjenert smil.

Emil fikler med materialer inne på rommet sitt når han skal prøve å forklare hva som skjer når han blir irritert på skolen.

– Da blir jeg holdt.

– Hvordan er det for deg?

– Jeg liker det ikke. Det kan gjøre vondt.

– Skjønner du hvorfor det skjer?

– Ja.

– Hvordan kjennes det etterpå?

– Ikke så bra.

Familien har endret mye ved hjelp av medisiner og verktøyene de lærte på kurs.

– Fra at vi ikke klarte å stoppe utbruddene, til at mye nå blir unngått, beskriver mammaen hans.

På skolen går det opp og ned, men i sum: Bedre enn før.

Han trenger at folk rundt viser ham forståelse. Samtidig er stabilitet og forutsigbarhet viktig.

På en stor skole krever det litt ekstra. For Emil har foreldre og lærere funnet et helt eget morgenritual.

Skolen må tilpasse

Det er fredag klokken 8.15, vår i luften. Emil og pappa traver forbi blokkene og passerer en gresslette dynket i vårsmeltet snøvann. De rekker akkurat frem til skolen litt før alle andre starter.

Hver dag rusler de to rolig opp i klasserommet, skifter til innesko og hilser på læreren før klassen kommer. En god start på dagen, uten skubbing og tramping i gangen.

Slike små grep og tilpasninger er det flere av i løpet av skoledagen.

De er alltid to lærere i rommet. Gjør alltid risikovurderinger. Et eget rom står klart når Emil trenger å trekke seg tilbake.

I enda noen år går det an å holde niåringen fast når alt annet skjærer seg.

Emil liker det ikke.

Lærerne liker det slett ikke.

Noen ganger blir det likevel slik, fortsatt.

Foreldrene har flere ganger vært uenige med skolen. Må han virkelig lære om buddhisme? Emil er en gutt som blir intenst interessert i noen ting, som grunnstoffer eller japansk. «Kjedelige» ting, som religion, er en stor bøyg. Men pensum er likt for alle.

Alt i alt vet foreldrene likevel dette: De har vært heldige. Lærerne til Emil er dyktige og engasjerte. Oppfølgingen er tett. På ett tidspunkt kom til og med en psykolog til skolen for å forklare hva Emil trenger.

– Uten alt dette ville Emil vært sjanseløs, sier moren hans i dag.

Hun kaller det «helt bingo» om du møter på de rette menneskene: En lærer som faktisk forstår, en psykolog som gjør den ekstra innsatsen.

Foreldrene skulle ønske samarbeidet mellom skole og psykiatri var mer fleksibelt, med kortere vei til råd og støtte de periodene alt skjærer seg igjen. De blir bindeleddet mellom skole og psykiatri i det de oppfatter som tungrodde prosesser.

– Vi forstår at lærere er lærere, ikke psykologer. Men at det ikke er et system rundt som hjelper bedre til, det synes jeg er rart, sier Emils mamma.

Åpenhet hjelper

Emils foreldre har sluttet å skamme seg. Åpenheten gjør noe med rausheten til de rundt.

De tror dessuten det er viktig at noen forteller. Når debatten om skolevold handler om forsvarskurs og alarmer i klasserommet, risikerer man at innsatsen starter i helt feil ende, frykter Emils foreldre. Med å begrense skadene, istedenfor å gjøre alt man kan for å forebygge.

Rektor på Emils skole er glad foreldrene har valgt åpenhet. Det er ikke helt vanlig. For ham er Emil en av en flere elever som utagerer. Ulike problemer krever hver sin skreddersøm. Samtidig har alle krav på et trygt skolemiljø.

– Det går jo ikke opp. Jeg har snart ikke annet enn avvik. Da må vi utvide hva som regnes som normalt.

For mange barn som utagerer er løsningen enkel. De må lære at voksne setter grenser. Det kunne de med fordel lært hjemme, mener rektoren.

For elever som Emil er bildet mer komplisert. Både han og medelever trenger skjerming innimellom. Samtidig må Emil være en del av klassen om han skal få til det som kanskje blir aller viktigst å lære fremover: Det sosiale samspillet.

Fjerdeklassingen har opplevd at barn kan glemme fort, tilgi mye. Men så en dag står du der i skolegården, når alle leker «har’n», og ser de andre elevene løpe ivrig rundt.

Ingen tør å ta deg lenger.

«Emil» bytter mellom flere skjermer når han spiller.

På nettbrettet kan «Emil» programmere roboten til å gjøre nye, kule triks.

Roboten har fått beskjed om å danse og blinke med lysene

Med nettbrettet i hendene har «Emil» stålkontroll.

Familien ser en annen gutt

Hjemme ved kjøkkenbenken brygger mamma langsom kaffe. Niåringen sneier stadig forbi og lener seg inntil for en lang kos. At samme gutt er et tall i skolens voldsstatistikk, er vanskelig å se for seg.

Storesøsteren skulle ønske folk utenfor familien så lillebror slik hun ser ham.

– Han er jo veldig glad i oss. Og viser det. Det synes jeg er kjempefint. Jeg skulle ønske alle andre visste hvor snill han er. At han har følelser og empati for andre.

Hun vet godt at lillebror ikke alltid vil gjøre noen av de tingene han gjør.

– Jeg skulle ønske de visste hvor lei seg han blir.

I dag er metallflasken trygt parkert i kjøkkenskuffen. Emil har en ny i plast.

Spør du faren til Emil hvordan han tror det vil gå med sønnen, svarer han stolt at han tror Emil har evnene til å bli akkurat hva han vil.

Moren synes det er lettere å tenke på det som er rett fremfor dem: Få sønnen opp av dynen og på skolen, morgen etter morgen, selv de dagene alt i ham stritter imot.

– Jeg tenker bare at vi må prøve å gjøre det vi kan, hver dag. En dag av gangen.

• En av Emils foreldre jobber i NRK, i en annen avdeling og by enn journalistene som har laget denne saken. De hadde ikke truffet hverandre før arbeidet med denne saken.