Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. Driver Munchmuseet med sensur?

Er det forbudt for andre enn museets egne å presentere og fortolke Munchs kunst for større forsamlinger i hans eget hus? Det lurer kunsthistoriker Tommy Sørbø på. Foto: Hans O. Torgersen, Aftenposten

Munchmuseet tillater kun egne ansatte å formidle Edvard Munchs kunst. Er målet å beskytte kunsten – eller kontrollere fortolkningen?

Munchmuseet tillater ingen andre enn sine egne å formidle Edvard Munchs kunst på museet.

Det er vanskelig å tolke min erfaring på annen måte. Museet vil forsikre seg om følgende: Presentasjon og fortolkning av en av verdens største kunstnere skal være i overensstemmelse med museets eget syn. Dette gjelder det synet på Munch som museet selv til enhver tid forvalter.

Når jeg holder omvisninger for grupper på kunstgallerier både her i landet og ute i Europa, er jeg alltid nøye med å gjøre avtale med institusjonene på forhånd. Jeg var museumslektor på Nasjonalgalleriet i ti år og vet hvilke utfordringer det kan by på når en uanmeldt gruppe plutselig dukker opp.

Nei fra Munch

For noen uker siden henvendte jeg meg derfor i skranken på Munchmuseet. Jeg spurte dem om hvilken praksis de hadde når det gjaldt ekstern formidling. Det kunne jeg bare glemme. Formidling av Munch var noe museet selv ønsket å ha kontroll over, ble det sagt. Derfor var det forbeholdt museet alene.

Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. Jeg har i flere tiår trålet omkring med kunstgrupper på mange av de største museene i Europa, men aldri opplevd noe som ligner på dette.

For noen år siden fikk jeg riktignok beskjed på det nye Nasjonalmuseet om at jeg ikke hadde anledning til å vise rundt egne grupper på museet. Da jeg og andre med meg reagerte på dette, kom det kontrabeskjed fra ledelsen: Det hele skyldtes en misforståelse. Jeg gikk ut i fra at det måtte dreie seg om noe sånt her også. For å være på den sikre siden sendte jeg derfor museet en mail:

Hei! Jeg er kunsthistoriker og har god oversikt over Munch og hans kunstnerskap. Kan jeg holde omvisninger i Munchmuseet med egne grupper? Jeg gir i så fall beskjed i god tid på forhånd om tidspunktet passer, og tar naturligvis hensyn til museets egne arrangementer. Vennlig hilsen, Tommy Sørbø

Kort tid etter fikk jeg følgende svar:

Hei Tommy, Takk for henvendelsen! Hos oss er det dessverre ikke tillatt med private guider i museets utstillinger. All formidling i museet gjøres av våre egne formidlere. Dette er en beslutning tatt av ledelsen og formidlingsavdelingen for å sikre kvalitet, konsistens og hensyn til øvrige besøkende.

I tilfeller der vi ikke tilbyr guiding på et spesifikt språk, kan det i noen situasjoner gjøres unntak — men dette gjelder ikke for språk som norsk, engelsk, tysk eller spansk, hvor vi har egne formidlere.

Takk igjen for forståelsen og interessen for Edvard Munchs kunstnerskap!

Mvh. / Best wishes, Publikumsservice / Visitor Service

Å sikre kvalitet. Hva betød det? Med tanke på neste punkt i begrunnelsen, «konsistens», handlet det neppe om den pedagogiske kvaliteten. Det gikk på selve innholdet i formidlingen. Den måtte være konsistent. I forhold til hva? Neppe i forhold til seg selv.

Hvis det at det fantes selvmotsigelser i presentasjonen av en kjent kunstner skulle være nok til å nekte noen å ta ordet, var det mange som ville slite. Konsistens betydde tydeligvis ikke noe annet enn konsistent i forhold til den Munch som museet ville presentere.

En los?

Hva så med hensynet til andre besøkende? Munchmuseet er et gigantisk bygg med en logistikk og infrastruktur som kan konkurrere med et kjøpesenter.

Dersom det var så utfordrende å håndtere forhåndsbestilte gruppebesøk, kunne man ha implementert en løsning tilsvarende den Vatikanmuseet i Roma benytter. Der pleier jeg å med meg en såkalt «silent guide». Det er ikke for å kontrollere hva jeg sier, men for å hjelpe til med å lose oss trygt gjennom en bygningsmasse som er et halvårstusen eldre enn Munchmuseet.

Jeg kan ikke med min beste vilje se noen annen grunn til at det skal være et forbud mot ekstern formidling av Munch enn at museet ønsker å sikre seg mot innfallsvinkler og synspunkter som bryter med den normerte Munch-resepsjonen.

En gang gjaldt konventikkelplakaten. Den forbød andre enn prester å preke og fortolke Guds ord i offentlige forsamlinger. 250 år senere har Munchmuseet sin egen plakat. Den forbyr andre enn museets egne å presentere og fortolke Munchs kunst for større forsamlinger i hans eget hus.

Ulik praksis?

Med noen unntak! Og det gjør denne saken ekstra alvorlig. Enkelte av mine kunsthistoriekolleger drev og driver nemlig med formidling på Munchmuseet uten å høre med til museets stab. Så finnes det altså noen eksterne som er unntatt forbudet, og noen det gjelder for. En forskjellsbehandling man ikke akkurat trenger å være konspirasjonsteoretiker for å begynne å gruble over.

Jeg har formidlet Munchs kunst i skrift og tale gjennom mange år og alltid holdt på at han er av kunsthistoriens viktigste og mest dyptloddende kunstnere. Sånn sett har jeg vært lydig og holdt meg til fasiten. Men jeg kan jo ha provosert enkelte ved å ironisere over både Munch og menigheten hans i så vel bøker som revytekster.

«Lambdasangen» falt nok også enkelte tungt for brystet, og kanskje også advarslene mine mot selve bygget. Ville jeg ha fått lov til å formidle Munch på Munchmuseet dersom dette var ugjort?

Jeg er ikke sikker. Det eneste jeg er sikker på, er hvor selvopptatt det blir å holde på sånn. At noen stenges ute og andre ikke, er ikke en privatsak. Det er et forsøk på å begrense ytringsfriheten.

I en tid der akademia og kulturinstitusjoner i USA og flere europeiske land er truet av ensretting og sensur både utenfra og innefra, har vi som lever av og for det frie ord og den frie kunst, et særskilt ansvar for å si ifra.

Det gjelder ikke minst når det dreier seg om en mektig offentlig institusjon i et opplyst demokrati bygget opp rundt kunstnerskapet til en skjebne som er blitt ensbetydende med individualisme, frihet og sannhetssøken.