Jeg kan ikke finne meg i at min datter og jeg kan være registrert og stemplet som kriminelle

Det er sjokkerende at Datatilsynet vurderer et register over en nasjonal minoritet med beskyttelseskrav som legitim eller lovlig, mener Natalina Jansen. Foto: Dan P. Neegaard

Jeg kan ikke finne meg i at min datter og jeg kan være registrert og stemplet som kriminelle.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I mars avslørte Aftenposten ved hjelp av forsker Solvor Lauritzen at politiet førte et omfattende register over norske romer.

Datatilsynet har nå vurdert at registeret er lovlig, da det er gjort av kriminalitetsforebyggende hensyn.

Her har politiet og Datatilsynet sviktet sitt samfunnsansvar.

Registeret med 650 personer er over nær sagt hele den norske romminoriteten. Døde personer og små barn er inkludert.

Skremmende paralleller

Lauritzen er én av forskerne politiet delte sine metoder med. Hun reagerte sterkt på disse metodene.

Hvorfor er registeret et slektstre som går tilbake til familieoverhodene som overlevde holocaust?

Hvorfor er små barn registrert?

Hvorfor er en hel befolkningsgruppe systematisert uten at de er under noen form for etterforskning?

Politiet hevder at dette er kriminalitetsforebyggende.

Jeg er barnebarn av holocaustoverlevende. For meg avslører oppfatningen om at romer i seg selv er kriminelle, og den omfattende kartleggingen av slektstre, skremmende paralleller til nazistenes registreringer av romer, inkludert min familie.

Milos Karoli fotografert av fremmedpolitiet i Belgia i juli 1945. Han hadde overlevd Auschwitz-Birkenau og skrekkmarsjen fra Buchenwald til Dachau. Foto: Archives générales du Royaume

Rammet min familie svært hardt

Norske myndigheter ba i 2015 om unnskyldning for den rasistiske og ekskluderende politikken som er ført mot norske romer, en politikk som rammet min familie svært hardt.

I 1934 ble hele min familie med til sammen 68 norske romer nektet innreise i Norge til tross for at de hadde norske pass og norsk statsborgerrett. Fra 1920-tallet var de blitt registrert, og det norske statsborgerskapet var trukket tilbake.

Følgene var fatale. De ble sendt rett til Nazi-Tysklands første «sigøynerleir».

I 1943 ble de arrestert på nytt og satt i transittleir i Belgia, «dødens venterom», før de ble sendt til dødsleiren Auschwitz-Birkenau. Her ble de tatovert med en Z for Zigeuner før fangenummeret, og på brystet fikk de festet en svart trekant for kategorien asosial. Hva det betydde, visste ikke min da 15 år gamle bestefar Milos Karoli.

SS-leder Heinrich Himmler hadde i 1943 beordret alle romer sendt til Auschwitz, etter rasekategorier basert på omfattende registrering av europeiske romer.

Registreringen startet ikke med nazistene, men var del av et internasjonalt politisamarbeid. Nazistisk tankegods preget International Criminal Police Commission (ICPC), det som senere skulle bli Interpol, i hele mellomkrigstiden og under krigen. Norsk politi var hele tiden sterkt involvert.

I 1937 ble politimester fra Oslo Kristian Welhaven viseformann i ICPC. Samme år ble det etablert et eget internasjonalt senter for «bekjempelse av sigøyneruvesenet».

I 1938 skrev Norsk Politiblad: «Sigøinerne er vi heldigvis ferdige med.» En slik mørk historie krever oppgjør og ansvar.

Men hva har norsk politi lært? I 2024 oppleves det som at historien gjentar seg. Det er skremmende å finne tankegods om at romer er iboende kriminelle, igjen i dagens politiregister over nesten alle norske romer.

Politioverbetjenten som har jobbet med registeret, sa i samtalen med forsker Solvor Lauritzen: «Hensikten, altså det tjenstlige formålet for å gjøre det, var for meg i starten så var målet å finne en sigøyner i Norge som ikke er kriminell, som jeg kan snakke med og få informasjon fra som er pålitelig. Det prosjektet har jeg gitt opp.»

Til opplysning har politiet aldri kontaktet Det romske råd eller meg. Jeg venter nå på svar på om politiet også regnet meg og mitt barn som kriminelle og upålitelige. Jeg har ikke gitt opp håpet om at norsk politi lærer av historiens feil og retter opp dem i dag. Men Datatilsynets avfeiing av alvoret i saken gjør det vanskeligere.

Svekker den offisielle unnskyldningen

Det er sjokkerende at Datatilsynet vurderer et register over en nasjonal minoritet med beskyttelseskrav som legitim eller lovlig.

Som rom, og som norsk borger, kan jeg ikke finne meg i at min datter og jeg kan være registrert i en slektsbase som går tilbake til de fire familieoverhodene som overlevde holocaust, og at alle deres etterkommere blir stemplet som kriminelle og upålitelige.

Dette svekker den offisielle unnskyldningen vi romer fikk av den norske regjeringen i 2015.

2. august deltok jeg på den europeiske minnedagen over romske holocaustofre, 80 år etter massakren på alle romer i Auschwitz-Birkenau. Min bestefar ble plukket ut denne dagen 2. august 1944 og var derfor én av fire overlevende av de 66 norske romer sendt til Auschwitz.

Det begynte med et register over alle romer, kategorisert som vanekriminelle. Dagens register oppleves som et ekko fra denne mørke historien.

Politiet og politioverbetjenten har fått tilbud om å svare samtidig på kritikken i dette innlegget. Det har de takket nei til.