Jeg har søkt på over 70 jobber. Men systemet lar meg ikke hjelpe.

Problemet er ikke mangel på psykologer. Problemet er at systemet ikke lar oss hjelpe, skriver Hedda L’Orange. Foto: Privat

Jeg har søkt på over 70 jobber. Samtidig peker politikerne på et stort behov for psykologer.

Behovet for psykisk helsehjelp vokser, og behandlere melder om uholdbart press. Samtidig står en stor andel nyutdannede psykologer uten arbeid.

I en uformell spørreundersøkelse blant 50 medstudenter fra Universitetet i Oslo våren 2025 svarer nesten én av fire at de fortsatt står uten relevant jobb, snart et halvt år etter fullført utdanning. Hvordan kan et samfunn med så stort behov for hjelp la så mange kvalifiserte fagpersoner stå ubrukt?

Siden 2021 har andelen avslag for behandling av moderate til alvorlige psykiske lidelser økt med ti prosentpoeng, samtidig som 48.000 flere personer ble henvist til psykisk helsehjelp.

Likevel reduseres kapasiteten. Psykologer får flere pasienter og kortere forløp, mens klinisk skjønn må vike for systemkrav. De som får plass, er sykere enn før, mens de som avvises, faller mellom to stoler – for syke for kommunen, for friske for Distriktspsykiatrisk senter (DPS).

Midt i dette finnes en ressurs som i for liten grad brukes: nyutdannede psykologer. De har fullført en seksårig utdanning, har ofte arbeidserfaring fra helsevesenet og representerer nettopp den kapasiteten systemet etterlyser.

Arbeidsliv preget av midlertidighet

Jeg har selv kjent på dette misforholdet. Det eksisterer en offentlig oppfatning om at psykologer er mangelvare, og at behovet er stort.

I høst ble 75 nye studieplasser på profesjonsstudiet i psykologi opprettet ved universitetene i Stavanger og i Agder. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) mener at å utdanne flere psykologer gjør at vi kan tilby flere helsehjelp tidlig, forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) viser til et stort behov for psykologer, og presidenten i Norsk Psykologforening peker på at studiekapasiteten for psykologer i Norge er for lav.

For mange nyutdannede oppleves dette som virkelighetsfjernt. For meg også – med over 70 jobbsøknader og fortsatt ingen jobb.

Flere studieplasser hjelper ingen dersom kompetansen ikke brukes. Det som trengs, er flere stillinger.

Språkbruken i jobbannonsene speiler noe av problematikken. Psykologen som etterspørres, minner mer om en produsent enn en selvstendig behandler: Man skal mestre verktøy, journalføre i sanntid, følge fastsatte pakkeforløp og produsere psykisk helse så effektivt som overhodet mulig. Psykologen skal kunne gli rett inn i maskineriet – for systemet har ikke råd til dem som stopper opp og spør hvordan det egentlig fungerer.

Når kapasiteten på et DPS er sprengt, blir kostnaden ved å ansette en nyutdannet fremfor en rutinert polikliniker akkurat litt for stor.

Og når de nyutdannede først får jobb, møtes de av et arbeidsliv preget av midlertidighet. Av dem som har fått relevant jobb i vår uformelle undersøkelse, er det flere som arbeider i korte vikariater og prosjektstillinger hvor de kjenner på usikkerhet og uforutsigbarhet.

Mange strekker seg langt for å bevise sin verdi – sier ja til for mye, lar grensene skli. Frykten for å falle ut igjen gjør noe med oss, og prisen betales i utbrenthet. Ikke rart når du vet at du neste gang konkurrerer mot over 200 søkere – et faktisk tall på flere stillinger jeg har søkt på.

Er vi psykologer for tålmodige?

Situasjonen bidrar riktignok til at psykologkompetanse spres utover landet, noe som trengs. Men flyten drives av nød, ikke gode politiske grep. Vi trenger incentiver som virker: nedskriving av studielån, pendlerordninger, faste stillinger og faglig trygge rammer.

Psykisk helse er et av våre største samfunnsoppdrag. Likevel står kvalifiserte behandlere uten arbeid, mens det reelle behovet bare øker. Vi må planlegge helsevesenet etter faktiske behov, ikke bare budsjettrammer. Flere faste psykologstillinger og smartere bruk av kompetanse vil gagne både pasientene, de erfarne behandlerne – og de nyutdannede som står klare til å bidra.

Vi krever at politikerne og arbeidsgiverne tar ansvar for å bruke kompetansen vi representerer, og på en bedre måte forvalter samfunnstilliten vi har fått. For problemet er ikke mangel på psykologer. Problemet er at systemet ikke lar oss hjelpe.

Det er på tide å spørre hvorfor vi aksepterer at kompetanse står ubrukt mens behovet øker. Politikerne og arbeidsgiverne må ta ansvar for å bruke fagfolkene de allerede har utdannet. For utfordringen i psykisk helsevern handler ikke om mangel på psykologer, men om et system som ikke gir rom for dem.