Jeg har ikke lansert noen resept på skolens utfordringer

Jeg ble intervjuet om elevers motivasjon og utholdenhet i skolehverdagen. Jeg sier ingenting om lese- og skriveforskning, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Birger Emanuelsen tillegger meg standpunkter jeg ikke har.

I debattinnlegget «Jo, elevene må skrive og lese» tillegger forfatter Birger Emanuelsen meg standpunkter jeg ikke har. Han hevder at «resepten Nordal foreslår, peker altså i stikk motsatt vei av det den seriøse lese- og skriveforskningen sier», og at min påståtte løsning er å «fjerne det elevene strever med».

Det er feil.

Ikke noen resept

Jeg har ikke lansert noen resept på skolens utfordringer. Jeg ble intervjuet av Fædrelandsvennen i en sak om elevers motivasjon og utholdenhet i skolehverdagen. Jeg sier ingenting om lese- og skriveforskning.

I saken stiller jeg spørsmål om vi bør tenke annerledes når én form i praksis ikke passer alle. Det er i den sammenhengen jeg sier: «Må alle skrive novelle? Analysere dikt? Nei, de må ikke det.»

Utsagnet er ikke ment som et argument mot litteratur, diktanalyse eller faglig motstand. Som norsklærer og litteraturviter mener jeg tvert imot at et norskfag uten skjønnlitteratur ville vært både et kulturelt, faglig og danningsmessig forfall.

Jeg har ikke sagt at vi skal slutte å lese og skrive dikt eller noveller. Jeg har heller aldri foreslått å fjerne metoder som fremmer dybdelæring, konsentrasjon eller faglig motstand.

Uryddig

Emanuelsen gjør det ene utsagnet om noveller og dikt til et bevis for at jeg peker motsatt vei av den seriøse lese- og skriveforskningen. Han bruker Wolf, Blikstad-Balas og Mangen som autoritetsargument mot noe jeg ikke har hevdet.

Han trekker også inn avhandlingen min, refererer til den med feil tittel og omtaler materialet som et «spinkelt grunnlag». Det bidrar ytterligere til et misvisende bilde.

Avhandlingen min – «Snakker lærere og læreplanen samme språk? En utforskning av rom, rammer og realiteter i norskfaget i LK20» – bygger på analyser av LK20 og sentrale styringsdokumenter i tillegg til intervjuer med 11 norsklærere. Jeg undersøker samspill og spenninger mellom politiske ambisjoner og lærernes erfaringer i praksis.

Emanuelsen er uryddig. Han ser bort fra helheten i avisintervjuet og forvrenger det jeg sier. På den måten flytter han debatten bort fra elevenes og lærernes faktiske situasjon i skolen og over i en prinsipiell markering av det han selv står for.

Det saken handlet om

LK20 forutsetter felles mål, men åpner for ulike veier dit. Da må vi kanskje tørre å utforske nye terrenger. Hvis vi ønsker aktive, kritiske og engasjerte elever, må vi også våge å diskutere rammene rundt læring og undervisning.

Det var det saken i Fædrelandsvennen handlet om.