Jeg gir ikke opp håpet

4 days ago 8

Av: MOHAMMED MOUSA

Student

Ingenting er så stort og dyrebart som friheten.

Jeg vil først og fremst gratulere det syriske folket med denne historiske seieren.

Siden 2011 har regimet ført en brutal krig mot sitt eget folk. Men nå er Syria, hjemlandet vårt, frigjort!

Men å oppnå frihet er én ting – å bevare den krever enda mer.

Da opprøret brøt ut, var jeg 11 år, og bodde i Damaskus sammen med familien min.

Min far hadde tilbrakt hele sitt yrkesliv i militæret, mens min mor, som er lege, eide to apotek.

Vi tilhørte ikke de fattigste i den sørlige delen av Damaskus – tvert imot levde vi bedre enn en stor del av befolkningen i området.

Mine tre eldre søsken studerte ved et av verdens mest anerkjente universiteter, hvor de tok krevende og prestisjefylte studier.

Selv var jeg, sammen med min yngre bror, ennå ikke kommet så langt på vår utdanningsreise.

Jeg kom til Norge etter fire år med krig.

Et av mine tidlige barndomsminner er synet av et lik på veien hjem. Det var vondt å oppleve. I en krig blir slike syn dessverre en del av hverdagen.

Å leve i et land med sterk uro skulle også påvirke ungdomstiden min.

Jeg og mine venner var ikke redde for å si hva vi mente, selv om man kanskje kan kalle oss naive eller uansvarlige.

Vi tenkte ikke over konsekvensene av det vi gjorde, og vi forsto ikke fullt ut hva som kunne skje med oss og familiene våre om vi fortsatte.

Det vi gjorde var å dele bilder fra demonstrasjonene i Damaskus.

For oss som bor i Norge, kan det høres absurd ut – at å dele bilder på Facebook eller delta i en demonstrasjon kan få så store konsekvenser.

Men under et av de mest brutale regimene i Syrias historie, var dette virkeligheten.

Men én av oss gjorde en feil – han delte et bilde av seg selv.

Det tok bare noen timer før militæret hadde sporet opp og arrestert flere. De gikk fra hus til hus, og hentet oss direkte fra hjemmene våre.

Utrolig nok, og heldigvis for meg, var jeg på besøk hos besteforeldrene mine på den andre siden av Damaskus akkurat den dagen.

Det er en av grunnene til at jeg bruker så mye tid på «Telegram» og «X» akkurat nå. Jeg søker etter bilder av dem som har blitt sluppet ut av fengsler rundt om i Syria – eller, i verste fall, etter bilder av lik som jeg kanskje vil kjenne igjen.

Selv om både jeg og familiene deres innerst inne vet at de sannsynligvis er blitt drept, så forsvinner aldri håpet helt.

Da fire år hadde gått, og med tanke på de traumatiske opplevelsene både jeg og vennene mine hadde gjennomgått, bestemte moren min at vi skulle reise til Europa.

Håpet var å finne trygghet, og samtidig gi henne muligheten til å fortsette å jobbe.

Flukten startet med en busstur fra Damaskus til Tyrkia. Fra grensen reiste vi videre til Istanbul, hvor vi sov én natt før vi dro videre til Algerie.

Derfra ble vi fraktet gjennom Sahara-ørkenen til kysten av Libya for å ta en båt over til Italia.

Reisen gjennom Sahara tok flere dager og var svært krevende. Vi ventet en hel måned ved den libyske kysten på at båten skulle bli klar til avreise.

Da vi omsider la ut på havet, tilbrakte vi nesten en uke midt ute i Middelhavet før kystvakten kom og reddet oss.

Til tross for farene, opplevde jeg at reisen gjennom Sahara og over havet føltes tryggere enn den tryggeste dagen jeg hadde hatt i Syria de siste fire årene før flukten.

Etter redningen reiste vi med tog gjennom hele Europa før vi til slutt ankom Oslo i 2015.

Det var ingen detaljert plan – målet var kun å komme oss så langt unna krigen som mulig.

Hadde det eksistert flere land lenger nord, ville vi sannsynligvis fortsatt videre dit.

Jeg har opplevd forelskelse, glede og spenning flere ganger i løpet av livet.

Men én følelse står over alle andre – følelsen jeg opplevde under min første demonstrasjon mot Assad-regimet sent i mars eller tidlig i april 2011.

Den samme følelsen opplevde jeg på nytt under «feiringsdemonstrasjonen» vi arrangerte i Stavanger 8. desember i år.

Det er en helt spesiell følelse, vakker og kraftfull, og vanskelig å sette ord på.

Hva handler denne følelsen om, spør du kanskje? Jo, den handler om frigjøring fra frykt.

Da jeg først kjente den i 2011, var det fordi mennesker ikke lenger lot seg tvinge til stillhet.

For meg representerte 2011 det samme som 2024 gjør for mange i dag – en tid hvor redsel for å ytre seg ble overvunnet.

Det var frykt for å delta i demonstrasjoner, frykt for å si sin mening, og verst av alt, frykt for å dele bilder eller ytringer knyttet til opprøret, selv for de som bodde trygt i Norge.

Mange var redde for at Assad-regimet kunne straffe deres familie og kjære i hjemlandet. Men nå, som da, har frykten sluppet taket.

Men selv om krigen er over, betyr ikke det at landet kan starte på nytt igjen som om det var et spill.

Store deler av Syria ligger i ruiner.

Husene som sto der før krigen, eksisterer ikke lenger. Mange menneskeliv er revet bort. Og det kommer frem utallige historier som er så mørke at ingen ord strekker til.

For eksempel bildene og beretningene fra skrekkfengselet Saydnaya.

Og ingen vet hva som skjer videre nå.

Så vi holder pusten, lukker øynene og sender håpet vårt til Syria.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article