«Jeg føler at jeg alltid er det siste valget. Jeg er aldri den som blir valgt først.»

Den tause rasismen i kjærlighetslivet er kanskje ikke lett å få øye på, men dens konsekvenser er dype, skriver kronikkforfatterne. Foto: Stein Bjørge, Aftenposten

Romantikk, stereotyper og rasisme skaper utfordringer i kjærlighetslivet.

«Jeg føler at jeg alltid er det siste valget. Jeg er aldri den som blir valgt først.»

Ordene tilhører Zaynab, en ung kvinne med minoritetsbakgrunn som deltok i en ny studie om internalisert rasisme og selvforståelse.

Hennes erfaring med å bli oversett i romantiske sammenhenger er ikke et personlig problem, men et sosialt mønster, formet av rasisme, skjønnhetsidealer og utenforskap.

Når kjærlighet ikke er fargeblind

Selv om vi gjerne liker å tro at kjærlighet er fargeblind, viser virkeligheten noe annet. I vår kvalitative studie blant unge kvinner med bakgrunn fra Asia, Afrika og Sør-Amerika i Norge ser vi hvordan rasisme også preger det mest intime i livet – hvem vi tiltrekkes av, og hvem som får muligheten til å bli elsket.

Flere fortalte at de tidlig forsto at de ikke var «typen man dater». Ikke fordi de følte seg mindre attraktive, men fordi de sjelden ble valgt. Idealet var tydelig: hvit hud, lyst hår og blå øyne. Når samfunnet gjentatte ganger viser deg at din hudfarge, hårtekstur eller kropp ikke er det vakre, så former det selvbildet ditt.

Å tilpasse utseendet

Flere forsøkte å tilpasse seg: De rettet håret, brukte blå kontaktlinser, fjernet kroppshår eller forsøkte å fremstå som «mindre annerledes».

Andre derimot ble seksualisert i ung alder og måtte håndtere hvordan både religion, rase og kjønn ble koblet sammen til en fortelling om hvem de er – og hvem de bør være.

Disse erfaringene skaper en form for emosjonelt arbeid: å hele tiden justere seg for å bli tålt, kanskje til og med likt.

Når kjærlighet blir eksotisering

Flere fortalte også om erfaringer med å bli fetisjert – ønsket, ikke på tross av, men på grunn av sin etniske bakgrunn. Slike erfaringer var sjelden flatterende. En kvinne med sørasiatisk bakgrunn fortalte at naboen spurte kjæresten hennes om han «hadde plukket henne opp et sted».

En kvinne fortalte hvordan ekskjæresten hennes «fortalte til vennene sine at hvis de ser på latina-porno, så kan de se hvor bra damen hans er».

Dette er ikke enkelthendelser. Vi finner et mønster: Kvinner med minoritetsbakgrunn må navigere i en datingkultur som enten overser dem, eller gjør dem til objekter. Dette kalles gjerne seksuell rasisme, der preferanser og tiltrekning ikke er nøytralt, men farget av stereotypier og forestillinger.

Det handler ikke bare om hvem du liker, men om hvem samfunnet lærer deg at er verdt å elske – og hvem som ikke er det.

Forskning fra Norge viser at flere menn med majoritetsbakgrunn gifter seg med kvinner med minoritetsbakgrunn enn motsatt. Dette forklares ofte med makt, muligheter og stereotypiske bilder som fortsatt henger igjen fra kolonitiden.

Flere kvinner fortalte at de sjelden blir valgt som partner – med mindre de samtidig blir gjort til en slags «eksotisk bonus».

Voksende bevissthet

Flere fortalte om en voksende bevissthet i voksen alder, om å finne støtte i fellesskap med andre kvinner med lignende erfaringer. Om å se skjønnhet i det man før forsøkte å skjule.

Men som en unge kvinne sa: «Det sitter fortsatt i meg, det lille ubehaget. Jeg må stadig minne meg selv på at jeg er god nok.»

Historiene viser hvordan rasisme ikke bare handler om ytre diskriminering, men også om hvordan mennesker internaliserer samfunnets blikk – og gjør det til sitt eget.

Den tause rasismen i kjærlighetslivet er kanskje ikke lett å få øye på, men dens konsekvenser er dype. Den former selvbilde og våre intime relasjoner og gjør at man må jobbe aktivt for å fjerne stigma.