– Jeg er så heldig

– «Så godt du har det, Nunna» ...

– Det tenker jeg hver kveld ... Jeg tenker på at jeg er så heldig som kan ligge i min egen seng på mitt eget soverom.

Hun er klar i blikket før ansiktet sprekker opp i et stort smil.

– Så tar jeg meg et kamferdrops! Mammaen min var også glad i kamferdrops. Jeg lo bestandig av henne, men nå har jeg begynt med det selv, humrer Nunna, vel vitende om at disse gulbrune, søte kulene ofte fleipes med når det gjelder eldre mennesker.

– Jeg må ikke få i meg for mye sukker, for det er ikke bra for tennene. Jeg har aldri hatt hull i disse, sier hun og drar pekefingeren over tennene i underkjeven.

Det er vanskelig å tro at hun faktisk er godt over 110 år gammel der hun sitter ved kjøkkenbordet i sitt eget hjem.

Nunna forteller om en aktiv oppvekst.

– Pappaen min tok meg ofte med ut på tur, og det var fem bakker opp til barndomshjemmet mitt i Arendal. Der var det så nydelig utsikt til Torungen fyr.

Hun var aktiv i speideren, og likte godt svømming og stuping. Nunna viser stolt frem et stupebilde i fotoalbumet.

– Se der – jeg var flink! sier hun og peker.

På vinteren ble det ofte lange skiturer.

– Jeg fikk tidlig Huitfeldt-bindinger og hickoryski av pappa, men ikke staver, for dem kunne vi få i øynene. Jeg ble mange ganger så trett at jeg satt på skiene til far.

– Gode gener

Så kommer spørsmålet hun har fått så mange ganger før – hva kan grunnen være til at hun er blitt hele 110 år og fortsatt er så sprek?

– Jeg tror gode gener er hovedårsaken. Jeg har levd et normalt liv, uten å tenke på at det skal være spesielt sunt, forklarer Nunna.

Så blir hun rampete i blikket, og nærmest hvisker hva hun «tror» kan ha bidratt til at hun er godt inne i sitt 111. år:

– Tenker du ofte på at du faktisk er 110 år?

– Nei, ikke i det hele tatt!

Hun skal utdype svaret, men avbryter seg selv i ren begeistring over å ha fått besøk en helt vanlig vinterfredag:

– Nei, nå har vi det koselig! Dere må spise kake, sier hun bestemt.

Nunna slår ut med armene og nikker mot eplekaken. Det er vennen Tor Bjørvik som har tatt den med, og nå har de dekket bordet på kjøkkenet sammen.

Nunna har tent stearinlyset på bordet, slik hun pleier å gjøre når Tor kommer innom. De prater, mimrer og ler mye.

Tor er lokalhistoriker og forfatter, og 83-åringen elsker å høre på når Nunna forteller og traller litt.

De kjappe replikkene og reglene kommer med jevne mellomrom – regler hun har kunnet siden barndommen.

Nunna har også funnet frem nypelikøren hun fikk til jul.

– Den er så god – du må smake, og så får fotografen kjøre hjem, sier hun til VGs utsendte journalist.

Nunna ble født 12. oktober 1915 i Arendal, og fikk navnet Edna Ellynore Gundersen. Siden barndommen har hun bare blitt kalt Nunna.

Beholdt skarringen

– Jeg likte ikke navnene mine, og da en venninne av min søster begynte å kalle meg Nunna – ja, da ble det bare slik, sier hun og understreker at hun ikke har tatt seg bryet med å endre navnet i folkeregisteret.

– Du hører vel forresten at jeg skarrer? spør Nunna og forklarer:

– Jeg har selvfølgelig beholdt dialekten. Jeg er stolt av den og har aldri forsøkt å legge om språket mitt, sier hun bestemt.

Nå er Nunna den nest eldste personen i Norge. Lina Anundsen, som er nøyaktig 11 måneder eldre, topper listen. Hun har bodd på sykehjemmet i Siljan de siste ti årene.

Nunna bor fortsatt hjemme i det røde rekkehuset sitt i Larvik. Her klarer hun seg stort sett selv.

Mens VG er på besøk, kommer det en mann fra hjemmetjenesten. Nunna blir tilbudt mat og spurt om hun vil trene.

– Trimme nå?! Nei, jeg har jo besøk! Trimme kan jeg gjøre senere, sier hun.

Gode hjelpere

Mannen fra hjemmetjenesten takker høflig nei til en rekke oppfordringer fra Nunna om å ta seg et kakestykke. Han drar smilende videre til andre som trolig har mer behov for hjelp akkurat i dag.

– Hjemmetjenesten kommer noen ganger i uken. Jeg får hjelp til dusjing, mat og andre ting jeg måtte ønske. De er alle tiders fantastiske mennesker!

– Hvis jeg har lagt meg når de kommer, så pakker de dynen sånn godt rundt meg, sier hun og viser med hendene og blir varm i stemmen:

– Hjemmetjenesten kan jeg ikke få rost nok!

At det ikke blir trim denne dagen, går nok fint. Tempoet Nunna holder når gåstolen blir manøvrert gjennom stuen vitner om at dette er en dame som ikke har planer om å «trappe ned».

– Jeg håper at jeg kan bli her så lenge som mulig – helt til dødsdagen min. Jeg har hatt et så rikt liv at jeg ikke er redd for å dø.

Døden har hun naturlig nok forholdt seg mye til opp gjennom tiden – alle hun har mistet, og alt det triste som har skjedd.

Da hun ble født herjet første verdenskrig. Selv om Norge var en nøytral nasjon, satte konflikten sitt preg på landet.

Kistemaker

I tillegg herjet Spanskesyken også i Arendal, men for familien til Nunna ble det faktisk også en slags redning.

ATPÅKLATT: Nunna avbildet sammen med sinne eldre søsken Georg Martin og Ruth.

– Den førte til at jeg faktisk vokste opp i velstand. For pappa, som egentlig var møbelsnekker, laget kister og tjente gode penger. Jeg synes det er forferdelig å tenke tilbake på. Men som far sa: «Noen må jo gjøre det», og folk døde som fluer – det var fælt.

– Jeg vokste opp i et veldig pent hjem. Ikke et «skryte-pent» hjem, men pent med masse bøker. Og fordi pappa hadde en møbelforretning, hadde vi så pene møbler, forteller Nunna.

Hun har også opplevd trange kår og nød. Det var dårlige tider også i Norge på 1930-tallet. Hun hadde flyttet til Oslo før andre verdenskrig brøt ut. Det ga henne noen fryktelige opplevelser hun aldri kommer til å glemme.

Nunna bodde på hospitset «Englehjemmet», blant annet sammen med Ruth Maier – en jødisk kvinne som hadde flyktet til Norge fra Østerrike i 1939.

Nunna forteller om da Ruth ble arrestert i november 1942.

– Det siste hun sa var: «Jeg kommer aldri igjen».

Ruth Maier ble fraktet med Donau og drept i Auschwitz 1. desember 1942.

– Jødene som ble tatt under krigen, det var helt forferdelig.

110-åringen får tårer i øynene hver gang hun tenker tilbake på det.

Maiers historie ble senere kjent gjennom «Ruth Maiers dagbok», og hun har også fått en plass oppkalt etter seg i Oslo.

Nunnas rekordlange liv var i stor fare to ganger under krigen.

19. desember 1943 fødte hun sin første datter, Anne, på Oslos fødselsklinikk i Josefines gate. Den samme dagen var det en enorm eksplosjon da et ammunisjonslager eksploderte på Filipstad-kaia.

– Vi hørte det smalt, og det var så skremmende ...

Nunna og den lille babyen måtte evakueres ned i kjelleren, og der ble de værende i flere dager.

– Det var et rør i taket som minnet meg om et lignende vi hadde hjemme. Da føltes det litt tryggere, mimrer Nunna.

Sekunder unna bombetrikken

Den gangen hun virkelig hadde marginene på sin side var nyttårsaften 1944.

– Vi bodde i Jacob Aalls gate, og jeg skulle ta trikk 115 for å komme meg til et middagsselskap, men jeg var forsinket og rakk den akkurat ikke. Jeg løp, men trikken gikk.

Akkurat den tilfeldigheten har hun tenkt på mange ganger siden. For den samme trikken ble kort tid etterpå rammet av bombene fra de allierte som var ment å ødelegge Gestapos hovedkvarter i Victoria terrasse.

44 sivile nordmenn omkom på trikken, og bare fire overlevde. Sekundene hadde vært på Nunnas side.

– Det har vært vondt å miste så mange opp gjennom årene, sier Nunna og blir tydelig rørt.

Men hun har også opplevd den store kjærligheten, og under krigen giftet hun seg med sin Hans.

– Jeg hadde på meg en gammel brun drakt jeg hadde arvet etter min søster. Vi gjorde det hos byfogden og det finnes ikke bilder av det, forteller hun og legger til:

– Han var en veldig pen og snill mann.

Døde av kreft

De fikk tre barn sammen. Hans jobbet som toller, og det var derfor familien endte opp i Larvik. Han døde av kreft i 1980.

Sønnen Ola ble også kreftsyk og døde 51 år gammel i 1998.

– Det var grusomt. Han var veldig flink i idrett, men så ble han syk. Det var så vondt å miste ham, sier Nunna om sønnen som jobbet som teaterinstruktør.

Nunna får en ekstra god klem av Tor

Hun tørker bort noen tårer, og så er smilet tilbake.

– Har du vært alvorlig syk noen gang?

– Nei, bank i bordet, så har jeg vært temmelig frisk. Jeg har hatt snue av og til, vært forkjølet og rød over hele her, sier hun og prikker seg selv i ansiktet.

– Hahaha!

Den yngste datteren bor i Italia, mens den eldste bor i Fredrikstad. For Nunna har Tor blitt en viktig støttespiller de siste årene, og gleden er tydeligvis gjensidig:

– Det er godt å møte mennesker med så positiv holdning som du har, og du har så gode erfaringer, roser Tor og gir Nunna en god klem.

Glad i bøker

Nunna har nettopp dratt en regle fra danseskolen i Arendal, og sammen med Tor finner hun frem elfenbensviften hun alltid brukte der.

«En, to, tre. Og et lite hopp. Til høyre, og til venstre med det samme. En, to så å er det stopp. Og herren vender ryggen til sin dame» mimrer Nunna opp fra danseskolen.

Huset er fullt av gamle minner, og ikke minst bøker – noe som har vært en lidenskap hele livet.

– Jeg hadde lenge boken om fiskeren Markus som en favoritt. Boken er skrevet av Gabriel Scott. Men jeg begynte å gråte hver gang jeg leste den, så det gjør jeg ikke lenger. Jeg vil ikke grine så mye ...

– Jeg har alltid likt å lese Scott. Han var fra Tromøya i Arendal. Pappa kjøpte tidlig bøker til meg og var opptatt av at jeg skulle lese det jeg hadde lyst til.

– Nå er problemet at jeg sovner lett når jeg leser.

Snart ut på tur

Besøket er over, og Tor pakker sammen sakene sine. Nunna passer på å understreke at hun har kost seg de siste timene:

– Så hyggelig dette var – det er noe jeg kan leve lenge på! Dere er hjertelig velkommen tilbake, sier Nunna.

Hun vinker ivrig i døren før det klikker i låsen.

Når snøen forsvinner skal Nunna ut på tur med rullatoren og den røde alpeluen igjen.

I oktober fyller hun 111 år ...