Jeg er rullestolbruker på deltid. Dette tenker jeg når jeg ser «A-laget» og «Team Pølsa».

«A-laget» beskrives av NRK som en intervjuserie hvor kjente personer stilles til veggs av a-typiske reportere med kritiske, overraskende og filterløse spørsmål. Komiker Herman Flesvig var gjest i andre episode. Foto: Skjermbilde NRK TV

Jeg er rullestolbruker på deltid. Dette tenker jeg når jeg ser «A-laget» og «Team Pølsa».

«Det er mye lettere å komme i hjertet til noen hvis man er ekte, og det er dere» sier fantastiske Herman Flesvig i NRK-serien «A-laget». Norges befolkning har omfavnet både «A-laget» og nykommeren «Team Pølsa», som også går på NRK.

Fascinasjonen rundt konseptene er stor. NRK lykkes i å blande underholdning og folkeopplysning. Jeg velger å tro at det kommer svært mye positivt ut av det. Men kommer vi helt inn i hjertet på deltagerne? Er det det vi ser, helt ekte?

Jeg lever selv med en muskelsykdom og er rullestolbruker på deltid. Basert på dette har jeg gjort meg noen tanker om konseptene.

Først vil jeg være tydelig på at seriene har min fulle støtte og at jeg beundrer alle deltagerne. Men det eksisterer noen detaljer som mange ikke kjenner til.

Det som virkelig er beundringsverdig, vises ikke på TV.

Bak kulissene

Når kameraene skrus av, skjer det ting som også ville skapt stor fascinasjon.

I første episode av «Team Pølsa» ser vi deltagerne ankomme en luksuriøs fjellhytte. På kjøkkenet står en privat kokk. Det varmet veldig å se deltagerne motta denne luksusen. Fordi det er ingen selvfølge for funksjonsnedsatte mennesker å spise en hjemmelaget middag i pene omgivelser.

Mennesker i denne gruppen er ofte avhengig av å bo i en bemidlet kommune for å få et godt hjelpetilbud. Et tilbud som innebærer muligheten til å spise hva de vil til middag og kunne velge hvor de vil bo. Denne gruppen er også avhengig av å ha ressurssterke mennesker rundt seg for å få tjenestene de har krav på.

I «Team Pølsa» ser vi flotte foreldre fortelle sterke historier. Men vi ser ikke de mange ulike rollene pårørende må påta seg. Rollene kan utgjøre en egen stillingsprosent i tillegg til en fast jobb.

Representasjon gjennom positive TV-serier er viktig for å vise at funksjonsnedsatte har rikelig med evner og kan utrette mye, skriver Ine Vedeld. Foto: Morten Rakke

Derfor er det paradoksalt at funksjonsnedsatte mennesker heies frem i pressen som helter, samtidig som de ofte lever under svært krevende forhold. Bak kulissene utspiller det seg scener ethvert TV-team burde ha dokumentert.

Når «A-laget» deler sine dypeste tanker, iført fine antrekk og et smil om munnen, er det få som vet hva som har foregått i livet deres tidligere den dagen.

Kanskje måtte en deltager forholde seg til en fremmed assistent i dusjen? Noen våknet muligens opp i barndomshjemmet og fikk hjelp av en forelder til å lage frokost, fordi kommunen ikke har en tilgjengelig omsorgsbolig eller hadde en ledig hjemmehjelp? Kanskje ble en annen satt igjen på perrongen, fordi rullestolen ikke fikk plass på toget?

At deltagerne sannsynligvis bærer på slike erfaringer, og likevel presterer så godt, er beundringsverdig. De fortjener å bli behandlet med verdighet!

Derfor er representasjon viktig

Har du ofte observert norske TV-kanaler sende parasport i beste sendetid? Funksjonsnedsatte uteblir fra en rekke arenaer. Denne gruppen er underrepresentert i politikken, ved innkalling til jobbintervju og de anses ofte som en uegnet partner. Dette viser et behov for holdningsendring i samfunnet.

Deltagerne i TV-seriene er med på å bedre dette. De representerer en minoritet som trenger å bli hørt.

Min hensikt er ikke å stakkarsliggjøre, men å belyse et samfunnsproblem. Representasjon gjennom positive TV-serier er viktig for å vise at funksjonsnedsatte har rikelig med evner og kan utrette mye. Likevel avhenger disse menneskene av tilrettelegging for at de skal skinne.

Når samfunnet og hjelpeapparatet fungerer, oppnår man selvstendighet og inkludering. På den måten kan mennesker med nedsatt funksjonsevne delta i samfunnet – også i TV-programmer. Det er snakk om lagarbeid i hverdagen.

Innleggsforfatteren er folkevalgt politiker for Høyre i Larvik kommune, men skriver dette som privatperson.