Jeg er et nervevrak, og det er Kurt Hegres feil

KOMMENTAR: Jeg så Ingve Bøe naken. Da startet vandringen ned Via Dolorosa, og det er Kurt Hegres feil.

Kurt Hegre (til høyre) skylder meg et helt liv, og jeg skylder ham det samme. Foto: Carina Johansen

Da jeg gikk på barneskolen, hadde jeg en kamerat som het Thomas. Han var mye bedre enn meg i fotball. Jeg var en temposvak svekling med en kyllingfot av et skuddbein. Thomas var toppscorer og vår beste keeper, alt etter hvor han spilte den dagen.

Dessuten turte han å snakke med jenter, så jeg var fast kjæreste med venninnene til Thomas’ kjæreste. Perfekt opplegg!

Jeg har mye godt å si om Thomas, moren Elsa og hele familien, med ett unntak.

Faren, Kurt.

Kurt Hegre er roten til alt ondt i livet mitt. Alle nerver, alle nedturer, alle de mandagene jeg har skulket jobb, den nedslipte emaljen på tennene, neglebitingen, eksemen og de tusen timene med vondt i magen. At jeg nå sliter med å sove, får stadig hissigere utslett og høyt blodtrykk ...

Det er Kurt Hegres feil.

Han introduserte meg til fotball.

Legenden

Kurt Hegre, for de som ikke kjenner mannen, er en vaskeekte hedersmann og legende. Han var keepertrener i Viking i over 30 år. Viking leverte 17 landslagskeepere gjennom hans tid i klubben, og Hegren var også med landslaget i perioder.

For meg var han lenge bare far til Thomas, men på et tidspunkt forsto jeg at Hegren var den personen i hele verden som kunne mest om fotball.

Det følgende er minner, tuftet på vaklende hukommelse, tilløp til fakta og noe fri diktning:

Lørdagen var hellig hos Hegre sine, slik jeg husker det. Tippekampen var ikke noe man tok lett på. En lørdag fikk vi – under sterk tvil – være med og bivåne disse to hellige timene, lydsatt av Arne Scheie. Hegren gikk i kjelleren og fant to fotballdrakter til oss. Disse hadde han fått på en tur til London. Jeg mener det et sto «Seaman» på den ene, som var en keeperdrakt.

Jeg mener også å huske to tippekampbeskjeder fra Hegren: Ikke snakk, og hold med Arsenal.

Sånn ble det.

Resten av livet.

Viking for alltid

Men viktigere enn to timer med tippekamp var det at Hegren tok oss med på jobb på Vikinghuset i Steingata 100 på Eiganes. Tenk at fotball kunne være en jobb! Vi fikk gå i gangene, se bilder fra gullalderen på 70-tallet, snakke med gamlinger som diskuterte kørnere, og ikke minst: Vi fikk være med på ekte Viking-trening.

For et misjonærbarn med kyllingfot var det en enorm opplevelse. Jeg kan fremdeles høre Kent Christiansen brøle ord som er så langt fra barnebibelen det er mulig å komme. Når man har sett Ingve Bøe sklitakle Kenneth Storvik inn på løpebanen, glemmer man det aldri.

Etter treningen fikk vi bli med inn i garderoben. Jeg så Gunnar Aase greie håret, og jeg så Ingve Bøe naken. En enorm opplevelse!

Min skjebne var beseglet.

Viking for alltid.

Kanskje i år?

Kunne jeg ikke heller blitt hekta på dinosaurer? Jeg burde satset på speideren. Så mye smerte og elendighet jeg kunne spart med for hvis jeg bare hadde gått all in på korpset. Men nei, da. Det ble Viking. Det ble den smale vei, Via DolorosaVia DolorosaVia dolorosa (smertens vei) er navnet på den veien Jesus etter tradisjonen tok da han bar korset til Golgata, før han ble korsfestet. og det aller verste livet har å by på: Håp.

Etter gullet i 1991 trodde vi det var sånn det skulle være. Vi ante jo ikke at 8.-plasser, exit i 4. runde i cupen, frustrasjon og raseri var vår skjebne. Før hver sesong slutter hjernen å virke, og vi står der som idioter og tenker «hmm, kanskje i år?». Vi ser treningskamper mot Figgjo 2 og sier «hekkan, i år ser det bra ud!». Så følger ni måneder med motvind fra alle kanter, slaps, elendige dommere og 1–1 mot Strømsgodset.

Alt dette, et liv i motvind, skylder jeg på Kurt Hegre.

Forresten. Hvis jeg kunne valgt på ny, ville jeg gjort akkurat det samme. Satt meg i bilen til Hegren, kjørt til Vikinghuset, sett på den treningen, sett Gunnar Aase legge håret, sett Ingve Bøe naken, og levd smekkfodle av nerver, slitt med søvnen, vært irritert og urolig, oppfarende og utrivelig, alt på grunn av en mørkeblå drakt og dette forferdelige håpet.

Det er to dager igjen.

Jeg orker snart ikke mer.

PRØV VÅR TABELLKALKULATOR HER: