– Jeg er en sur gammal gubbe

4 hours ago 2

TRONDHEIM (TV 2): Da Åge bestemte seg for å avslutte det langvarige samarbeidet med Sambandet, måtte ringen sluttes.

På det rykende ferske albumet «Mi Reise» var det en spesiell låt han ville børste støvet av, og for siste gang inviterte han tre, gamle kjente med seg til skrivestua si i tårnet, som fungerte som studio.

– Da syntes jeg det var jævla stilig om jeg kunne ta med adelen i Sambandet, sier Åge om nyinnspillingen av «Det fins en sang bortom fjellet».

– Jeg kjente virkelig på det

TV 2 møter Åge i skrivestua hans, som ligger ved elvemunningen til Nidelva.

Han er som vanlig kledd i sort fra topp til tå. Smilet sitter løst.

Tårnet rager 28 meter over bakken, her har han 360 graders utsyn over trønderhovedstaden.

Rommet er ikke stort, men det var her han ville samle hele Sambandet da han bestemte seg for at de skulle spille inn sitt siste album sammen.

– Her var det egentlig en god del snubletråder. Det er ikke et vanlig innspillingsstudio. Bandet tar det på strak arm og tilpasser seg arbeidsforholdene, resultatet ble som jeg håpet, sier Åge.

– Det skulle være litt sånn vibrerende tilstedeværelse, og det var det faktisk. Det lå i kortene at alle disse hippe reparasjonsmulighetene var parkert utafor tårnet.

SISTE UTGAVEN AV SAMBANDET

Bjørn Røstad - saksofon (1980-)

Gunnar Pedersen - gitar (1982-)

Terje Tranaas - keyboard (1985-)

Steinar Krokstad - Trommer (2003-)

Morten «Morty Black» Skaget - Bass (2004-)

Skjalg Raaen - Gitar (2005-)

Hele albumet er så godt som spilt inn live.

– For var det sånn at skal jeg ville sette et verdig punktum med dette Sambandet-livet, så jeg måtte invitere flinke musikere og gode venner.

En av sangene har fått en spesiell plass i hjertet til Åge, «Det finnes en sang bortom fjellet». En sang han spilte inn med Sambandet første gang i 1982 på albumet «Dains me mæ».

Sammen med Tor Evensen på bass, Bjørn Røstad på saksofon og Gunnar Pedersen på gitar spilte de inn en akustisk versjon av sangen som sjelden er gjort live.

Åge blir litt alvorstung når han ser bort på sine to gamle venner, Tor og Bjørn som har tatt turen opp i tårnet denne dagen.

– Jeg ser nå på reaksjonene på plata som har kommet ut at her er det jo både tårer og vemod her og der. Og det er klart at ... det er ganske så spesielt … når alle fire … Ja, jeg syns det er stilig at vi kan sitte her, godt voksne nå.

– Så du kjente på dette?

– Ja, det gjorde jeg virkelig. Fra min side var det også min form for et takk til de flotte folka. Det er mye vemod her, sier Åge til TV 2.

– Jeg må ha et band

Åge og Sambandet hadde en tøff start på samarbeidet.

Det første albumet med Sambandet kom ut i 1976.

Åge hadde med Kaare Skevik på trommer, Christian Schreiner på bass, og Geir Myklebust og Arne Jacobsen på gitarer. Albumet het «Mot i brystet, mord i blikket, Bomben und Granaten».

Turneen gikk i minus, og plata solgte bare 3000 eksemplarer.

– Da jeg kom til Trondheim i 1976, spilte alle i danseband, hadde hvite slengbukser og platåsko. Det var ikke akkurat greia mi. Jeg må ha et band, det er meg.

Åge flirer og ler litt når han mimrer om denne denne tiden.

– Jeg må ha noe som tar dette videre. Jeg lager jo sangene mine med akustisk gitar. I utgangspunktet er jeg ikke noen visesanger. Det er enkelt kalt for rock, sier Åge.

Men allerede året etter snudde det med albumet «Lirekassa».

Åge hadde funnet sin egen musikalske stil.

Musikken begynte å nå langt ut over Trøndelags grenser, og platesalget tok seg kraftig opp. Mye takket være låten «Lørdagskveill’n» på albumet «French Only» i 1979.

– Jeg har virkelig lettet på trykket

Åge har alltid hatt noe på hjertet i sine tekster. Enten det er det nære og personlige, eller hans tanker om de som styrer verden.

Når vi snakker om sangtekster, og hva han har på hjertet, blir han langt mer alvorlig.

Gjennom sangene sine får han utløp for det han mener, og tenker på.

I den norske Melodi Grand Prix finalen i 1980 sang han om Sovjets invasjon av Afghanistan høsten i forveien i låten «Bjørnen sover».

På det nye albumet «Mi reise» er det også flere sanger med tekster om, krig, avmakt, håpløshet og sinne.

– Jeg er godt forankret i virkeligheten og ser hva som foregår. Jeg kan ikke åpne en TV-skjerm, PC eller en telefon, uten at jeg er rett inn i djevelskapen, der unger myrdes, og at det er forferdelige greier overalt.

– Det påvirker meg som sangskriver, der jeg alltid har hatt det ståstedet at jeg skriver sanger og tekster om det som rører meg.

– Det er mange merkelige mannfolk som holder på med forferdelige ting. Jeg tør ikke si navnet lenger, for da risikerer Mac-en min å eksplodere, sier Åge.

– Å være sangskriver, da kan du ha en ventil der du får lettet litt på trykket. Og jeg har virkelig lettet på trykket. Men nå er jeg ferdig med det. Jeg har fått sagt hva jeg mener.

– Livet forandret seg fullstendig

Åge nådde for alvor ut til de store massene på 80-tallet.

Først med plata «Ramp». Det ble fulgt opp med «Dains me mæ» i 82, da hadde også gitarist Gunnar Pedersen blitt fast medlem i Sambandet.

To år etter dette tok det helt av.

Åge og sambandet ga ut plata «Levva livet!». Albumet lå i 37 uker på VG-lista med førsteplass som beste plassering. Albumet var tidenes mest solgte album i Norge med over 260.000 solgte eksemplar.

I tillegg inneholder albumet sangen «Lys og varme».

Under TV-sendingen for Spellemannprisen framførte Åge og Sambandet «Lys og varme».

Dagen etter ble alt snudd på hodet, og livet forandret seg totalt for Åge Aleksandersen.

– Etter at vi spilte «Lys og varme» på TV sendinga i 1984, forandret livet seg fullstendig fra neste dag. Det hadde jeg ikke trodd.

Når han tenke tilbake på dette er Åge engasjert. Han forteller om mye styr, og masse som skjedde etter at hele Norge plutselig ville ha en bit av han.

– Det er klart at det hadde gått bra før det å, vi hadde solgt bra med plater og sånn. Men verden eksploderer, på sett og vis, da med det kolossale platesalget og mye konserter, og ikke minst det forholdet folk får til den sangen. Den åpner mye. Hun åpner ventilene og slusene, og jeg får tusenvis av brev.

– Får du brev fortsatt?

– Ja.

Åge og Sambandet klarer å følge opp suksessen med albumet «Eldorado» i 1986, også den selger imponerende 260.000 eksemplarer.

NOEN AV DE MANGE PRISENE OG UTMERKELSENE:

1975 Spellemannsprisen i klassen pop for «Takk te dokk» som medlem av med Prudence

1980 Spellemannsprisen i klassen rock for «Ramp» sammen med Sambandet

1982 Juryens hederspris under Spellemannsprisen

1984 Årets artist under Spellemannsprisen for «Levva livet!»

2004 Norsk Artistforbunds Ærespris

2006 Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden

2006 Juryens hederspris under Spellemannsprisen

2011 ble Åge Aleksandersen innvalgt i Rockheim Hall of Fame

2024 Alf Prøysens Ærespris

– Når Åge-verdenen blir litt for sprø, drar jeg dit

Praktisk talt samtlige av platene til Åge Aleksandersen har solgt til gull siden 1980.

Men fortsatt har han beina godt planta på jorda.

Hvis han fristes til å ta av på grunn av stjernestatusen forteller han TV 2 at han skrur tiden tilbake til barndomsbyen på 60-tallet.

– Da tenker jeg på at jeg som 15-åring i 1965 sto oppe i andre etasje på avholdskafeen i Namsos, og hadde øvd med bandet «Mads Incorporated».

– Da får jeg til noe. Jeg står der, vi har øvd, og så presterer jeg noe, og så klapper folk av meg. For meg var det en kolossal seier, og den følelsen har jeg bevart.

I 1966 vant «Mads Incorporated» Namdalsmesterskapet i pop.

Det er en opplagt Åge som forteller om den spede begynnelsen på karrieren.

– Jeg har det helt ubesudlet i meg. Når Åge-verdenen blir litt for sprø, så drar jeg dit, bare for å nullstille meg, og tenker hva var det som skjedde med deg da? Hva var det som var så fint med deg? Hvorfor holder du på med det der? Alt ligger der. Det er en sånn fin korrigering.

– Dette er kanskje litt rart, nå når jeg sitter og prater her med et stort TV-selskap. En skulle tro at «dette er da vel helt vanlig», men det er faen ikke helt vanlig, det. Nei, det er ikke det.

Åge tar seg god tid til praten med TV 2. Historiene om fortid og nåtid kommer lett.

– Men jeg har ikke noe problem, jeg syns det er trivelig. Men likevel vet jeg at det er en sær situasjon som jeg skal være glad for er der, men det er ikke det normale, sier Åge til TV 2.

Kretsmester i fotball og hopp

Åge Aleksandersen ble født 21. mars 1949, og vokste opp i Namsos. Familien hans var av taterslekt.

I sin ungdom var han et lovende sportstalent. Han ble kretsmester i både fotball og hopp.

Fotballinteressen lever fortsatt i beste velgående.

Åge er stadig vekk å se på tribunen på Lerkendal. Han har skrevet flere kjente Rosenborg-sanger.

Før hver eneste hjemmekamp runger Åges «Bilde tå'n ivers» over stadion anlegget, og publikum synger med av full hals.

«Et bilde tå'n Ivers, nå'n krona fra'a mor.

Et kart som vist fram kor hain kjæm fra på jord.

To lysholmer og ei rbk-skjort'.

Det e' alt det du træng for å få te nå stort».

Fant veien til Royal Albert Hall

Livet til Åge tok en vesentlig vending da dirigenten i i skolekorpset ga han beskjed om at han var umusikalsk.

Åge kjøpte en gitar, og ble medlem i sitt første rockeband, «Mads Incorporated».

Etter «Mads Incorporated» ble Åge med i gruppa «Whoopee Choop». De opptrådte rundt omkring i Namdalen, og kom på andreplass i Trøndersk mesterskap.

I 1969 endret de band-navnet, først til «Dear Prudence», etter en Beatles-låt, litt etter ble det bare til «Prudence».

Med seg i bandet var også Terje Tysland, Johan Tangen, Kjell Ove Riseth, Kaare Skevik, Per Erik Wallum og Jan Devik.

En av låtene fra denne tiden er «14 pages», som Åge og Sambandet spiller den dag i dag.

Men allerede før Prudence ble oppløst debuterte Åge som soloartist i 1975 med albumet «7800 Namsos».

Da var det kun sanger på norsk. En av dem var «Langt igjen til Royal Albert Hall».

Lite viste Åge da at han flere tiår senere, 17. juni 2016, sammen med Sambandet skulle stå på scenen til et fullstappet Royal Albert Hall i London.

– Kjennes det rett ut

Nå er nok en ring sluttet.

Åge og Sambandet har spilt inn, og gitt ut sitt siste album sammen.

– Hele plata med Sambandet ble spilt inn i rommet her i tårnet, og det er jo fysisk utfordrende. Det er krevende på mange måter, men lydteknisk helt i orden. Det var bra for meg å avslutte Sambandet-musikken her.

– Når det kommer en sånn sur, gammel gubbe og sier at de skal gjøre det sånn, og så gjør man det. Det er ikke verst. Det var artig, det var det, sier Åge.

Åge er entusiastisk når han forteller om den alle siste plateinnspillinga med Sambandet. Han er tydelig stolt over hva de har fått til på kort tid i det trange rommet i toppen av tårnet.

– Vi er en bra gjeng, nært vogga og nært grava. Sånn er livet vårt, som livet til alle andre. Vi tar vare på hverandre, vi viser omsorg for hverandre, og vi løfter også pekefingeren hvis ting blir litt skrullete. Så det er klart at det koker ned til et flott vennskap, sier Åge.

– Jeg skjønner at det er bra greier

I løpet av karrieren har Åge Aleksandersen trolig spilt over 5000 konserter.

Han lever fortsatt etter den samme gamle leveregelen.

Uansett om han spiller for noen få eller han står foran et folkehav av 25.000 tilskuere.

– Jeg har bestandig hatt det prinsippet at jeg spiller for dem som er der. Vi skal vise den respekt de fortjener. Til slutt så koker det ned til at du må gå på scenen og spille for han eller hun, eller dem som er der – så de skjønner at du respekterer dem. Det er det viktigste, sier Åge.

Sjefen til Sambandet har tidligere sagt til TV 2 at den nåværende besetningen er den beste han har spilt med.

Åge forteller at han merker at Åge og Sambandet treffer noe hos publikum når de går på scenen.

– Når man ser Sambandet på scenen, så skjønner man at her er det bra greier. Folk reagerer på det. Det ser ut som vi har det artig. Det ser ut som vi smiler til hverandre på scenen, alt dette er innøvd.

– Har dere det ikke så gøy som det ser ut som?

– Nei, vi har det fint, det er et enestående turnéfølge, sier Åge, å flirer.

– Jeg trives best aleine

Åge innrømmer at mange år på scenen setter sine spor. Mange får sine særegenheter, noen blir også overtroiske, også Åge.

Han er personlig i sine tekster, men holder som regel privatlivet hellig.

Når vi spør om han selv har noen særegenheter han vil avsløre før han går på scenen, sier han med et stort smil.

– Ja, det kan jeg gjøre. Hvis du hadde kommet inn på hotellrommet og sett hva den enkelte holder på med, det er sære greier. Det jeg holder på med, kommer jeg aldri til å fortelle til TV 2. For det er så spesielt. Det handler om hva man gjør. Hva man har på seg og så videre, sier Åge.

– Det er flere i Sambandet – og meg – som ikke er i stand til å spille hvis den greia ikke er i lomma under konserten. Men jeg kan ikke fortelle deg hva greia er, det blir mellom meg og han derre Åge.

Rockelegenden har også noen andre særegenheter som han vil avsløre overfor TV 2.

– Jeg er en gammel særpeis. Det tør jeg si. Jeg framstår også som jovial, og gir klem og sånn, men du kan si jeg trives best aleine.

– I tillegg er jeg frenetisk opptatt av det å røyke mat. Jeg har et lite røyke-hus på hytta. Der røyker jeg alt fra småstein til tretopper. Det er ganske spesielt.

– Og til slutt må jeg si at jeg er en frenetisk elsyklist. Jeg sykler langt og mye. Så ikke flir av elsykler. En kompis av meg, som forsker på sånne eldre herrer som meg, har funnet ut at elsykkel er like sunt som vanlig sykkel, fordi vi sykler så mye mer, sier Åge.

Nå er også den aller siste turneen sammen med Sambandet i gang.

Det hele avsluttes med tre konserter på rad på Lerkendal, hvor den aller siste er lørdag 6. september 2025.

– Nå er jeg helt sikker på at det er riktig at jeg avslutter musikklivet mitt med Sambandet. Jeg er også helt sikker på at nå er det på tide at Åge roer ned temperaturen litt i livet.

Åge blir vemodig når han skal beskrive at tiden med Sambandet straks er helt over.

Samtidig er han tydelig glad for musikken og vennskapene Sambandet har ført til.

Men han har forventning i blikket når han forteller at han nå ser frem til et nytt kapittel i livet.

– Nå skal jeg fortsette å spille litt med noe andre, litt akustisk, kanskje alene, så har jeg prosjektet med Gunnar Pedersen og TrondheimSolistene og så videre

– Men nå så kjennes det rett ut, avslutter Åge.

Read Entire Article