Je suis trans!

Jeg stoler på vanlige kristne. Men jeg stoler ikke på politikerne deres, skriver Christine Koht. Foto: Beate Oma Dahle , NTB

Må jeg bli forbanna på kristne politikere igjen? Jeg er så lei det.

I år er jeg trans i Pride-toget. Ikke fordi jeg er noe annet enn en helt vanlig, gammeldags lesbe med kone og hus og hund, men fordi det er i gang igjen.

Skeive som symbol på samfunnets dekadanse – det veike Homo-Europa, den pedofile eliten, nedgangen i fødselstallene og guttene som ikke får ligget.

Alt henger sammen med oss, med regnbueflagget og den syke hjernen og underlivet vårt. Fra Putin til Trump til Orban til Taliban og afrikanske krigsherrer – alle er enige om at vi undergraver stabiliteten, kraften og helsen i samfunnet.

Det er litt av en gjeng som mener seg truet av oss – og det er ikke fordi vi er så mektige. Det er fordi vi er lette å ta. Lette å latterliggjøre, lette å håne, lette å se og se ned på.

Reprise

Og så har vi Kristelig Folkeparti (KrF) her hjemme. De er også i gang, igjen. For det finnes jo bare to kjønn. Og hvis noen antyder noe mer komplisert i skolen, så blir barna våre (også de med likekjønnede foreldre, vel, det er jo en del av dem nå) forvirret og ulykkelige. Derfor vil de forby Pride-flagget i skolegårdene.

Å nei, tenkte jeg da, må jeg bli forbanna på kristne igjen, på kristne politikere, om ikke annet?

Jeg er så lei av det. For Gud, det var deilig da det var homofred i landet. Den fine lille tiden etter at ekteskapsloven kom og vi kunne ta på bunader eller brudekjoler og gifte oss i kirken med en ekte prest og stolte foreldre og barn og venner som snufset.

Poff, der gikk luften ut av ballongen, og kristne og skeive kunne være hver sin fredsommelige minoritet – to subkulturer blant andre i den store, vennlige og overbærende felleskulturen. Det var fint, det.

Jeg giftet meg med Pernille akkurat før det var blitt helt lov. Presten fikk bare lov til å velsigne oss i sin egen kirke etter at vår biskop hadde nektet. Presten kom rett fra jobb som økumenisk leder i Jerusalem. Det eneste alle de hissige religiøse lederne der kunne enes om, sa han, var at de avskydde oss. Det lo vi godt av, det virket så umoderne.

Jeg tror homofreden var fin for vanlige kristne også. Slippe å ha sterke, upopulære og gammelmodige meninger om skeive.

Så kom 25. juni-terroristen. Og bølgen av flagg som ble så viktige. Og ungdommen kalte seg plutselig omni og pan og poly og de og dem og dere.

Nyttig distraksjon

Ute i verden fant autokratene noen nye pervoer å rette hatet mot, så alle skulle glemme hvor inkompetente og korrupte de er. Nå trenger KrF også noe: Å komme seg over sperregrensen og danke ut en kristelig konkurrent på høyre flanke. Så da byr de opp til litt amerikansk kulturkrig.

Jeg stoler på vanlige kristne. Men jeg stoler ikke på politikerne deres. For de har vært mot oss ved alle vendepunkter i den utviklingen som har ført til frie og sorgløse homoliv.

Opphevelsen av forbudet mot sex mellom menn? Mot. Opphevelsen av homofili som psykisk sykdom? Mot. Partnerskapsloven? Mot. Ekteskapsloven? Mot. Og nå er det transungdom og Pride-flagget. Mot.

Vil de virkelig gjøre dette nå? Når det er så guffent der ute? Når verdens autokrater gjør det de kan for å plage oss? Når de forbyr Pride-tog og bøker og til og med ord?

Det betyr noe hva som er lov. Overalt hvor homoer har fått lov til å gifte seg, har det fungert som et virkningsfullt symbol på kjedsommelig vanlighet. Vips, var det nesten ingen som gadd å ha sterke meninger om skeive, og alle hadde en homo-fetter.

Men det kommer alltid et tilbakeslag: Og denne gangen er det transpersonene som får det. Takket være loven er vi vanlige homoer blitt for etablerte og dølle til at vi funker som skremsel eller huggestabbe.

Kamp? Virkelig?

Det føles inderlig urettferdig. Gå etter noen på størrelse med deg selv, får jeg lyst til å si.

Ta en real omkamp om ekteskapsloven eller partnerskapsloven, kom igjen: Gå på oss voksne. Er dere virkelig ikke større enn at dere må herje med en liten gjeng jenter med bart? Er det ikke flaut å plage Alf som vil kalles Aline?

For jeg kjøper ikke den dype bekymringen for ungdommelig kjønnsforvirring. Den ligner til forveksling alle de andre skumle samfunnsendringene vi har fått skylden for på veien hit: familieoppløsning, skilsmisseprosent, nye kjønnsroller, for mye eller for lite sex.

Men det var ikke homoene – eller transpersonene! – som brakte synden inn i verden, vi er for få til det.

Ingen Pride-flagg vaier som støtte til en homoorganisasjon. De vaier for lettelsen over å få være en del av den store felleskulturen, der det er plass til små og store religiøse, politiske og seksuelle subkulturer.

Amen.