Ja, landsbyen må inn på sykehjemmet

DEBATT: Når velferdsstatens armer ikke strekker helt fram, bør ikke svaret være å trekke dem tilbake – det er ofte lettere å bære tungt når man er flere.

Skal fremtidens eldreomsorg bli god, må pårørende løftes. Foto: Shutterstock

Heidi Hjorteland Wigestrand spør om det krever en landsby å drive et sykehjem. Kristelig Folkeparti svarer ja – men det forplikter. For i møte med en aldrende befolkning og økende omsorgsbehov er det ikke nok å påpeke verdien av fellesskap og frivillighet, vi må også sikre at de pårørende får den støtten de trenger for å være en del av dette fellesskapet.

Derfor er det alvorlig at regjeringen ikke vil sette i gang en ny pårørendestrategi, slik KrF har etterspurt. Det kom tydelig fram i helseministerens svar til Stortinget 28. april. Det er også symptomatisk at pårørende ikke er nevnt med ett ord i revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen vet hvor utfordringene ligger – men den prioriterer dem ikke.

Tid for handling

Pårørende er deg og meg – naboen og kollegaen din, vennen til sønnen din og den eldre damen som bor med en ektemann med demens. De aller fleste av oss vil være pårørende i løpet av livet. Vi ønsker oss et samfunn som gir plass til og verdsetter denne omsorgen.

KrF mener det er på høy tid med en ny og konkret strategi for pårørendestøtte i eldreomsorgen. Ikke bare honnørord, men konkrete tiltak: Bedre og mer fleksible avlastningstilbud i kommunene, slik at pårørende får nødvendig hvile og avlastning. Flere pårørendedager og utvidet rett til permisjon for dem som kombinerer omsorg og arbeid. Økonomisk støtte gjennom styrking av omsorgsstønad og pleiepenger, slik at innsatsen faktisk verdsettes. Bedre dialog med helse- og omsorgstjenestene, blant annet gjennom krav om informasjon, veiledning og en fast kontaktperson i kommunen. Og ikke minst: Anerkjennelse av den innsatsen som faktisk legges ned.

Når noen man står nær blir syk eller får et hjelpebehov, vil det som regel føles både godt og naturlig å hjelpe og bistå med det man kan. Familieomsorg og omsorg fra andre nære er en betydelig ressurs i et samfunnsperspektiv og en verdi vi ønsker å støtte opp om. Vi ønsker oss et samfunn som gir plass til og verdsetter denne omsorgen.

Vil ikke ha show, men at noen er der

For realiteten er at ingen kommuner får eldreomsorgen til å gå rundt uten de pårørende – og ofte også frivillige. Dette er ikke «krydder» i omsorgen, som det av og til sies. Det er potetene. Grunnstammen. KrF vil derfor også styrke frivilligsentralene og tiltak som Livsgledehjem, gjøre det enklere å bidra, og gi lokalsamfunnene bedre mulighet til å være nettopp den landsbyen Heidi Hjorteland Wigestrand etterlyser.

Vi vet at forventningene øker. Men vi vet også at mange eldre ikke etterspør underholdning, men tilstedeværelse. Noen ønsker et kor – andre ønsker bare en hånd å holde i. Poenget er: Det må være noen der. Og i dag er det altfor ofte for få.

Men det forutsetter politisk vilje. Det holder ikke å si at «vi må gjøre mer sammen» når regjeringen samtidig kutter i ordninger som støtter ideell sektor og lar pårørende stå alene med stadig tyngre ansvar.

KrF kjemper for at eldreomsorgen skal være preget av verdighet – med nok bemanning, mer tid, kompetente ledere og rom for både omsorg og livsglede. Og vi vet at skal vi lykkes med det, må pårørende ikke bare tåles – de må løftes.