Italiensk festaften

Klokken 20:45 er det avspark for tiårets mest omtalte og imøtesette kamp på norsk jord.

Norge mot Italia i VM-kvalifisering i fotball.

For begge nasjonene kan denne fredagen bli tiårets største sportslige festaften.

Men bare en av dem bryr seg egentlig om hva som skjer på den norske nasjonalarenaen.

For Italia kan nemlig idrettshistorien skrives et helt annet sted enn på Ullevaal.

Et spørsmål om overlevelse

Fotballgale italienere kommer med glede til å droppe å se kampen mot Norge.

Dette oppgjøret er kun spennende for Norge.

For italienerne finnes det ingen oppside.

Det handler kun om overlevelse.

Det beste de kan håpe på er å slippe enda en ydmykelse.

Og krysse fingrene for at deres en gang så stolte landslag på mirakuløst vis har blitt til seg selv innen returkampen mot Norge i november – i troen på at de da kan redde en VM-plass som normalt ville vært ganske selvskreven.

Italia slår nemlig alltid Norge når det virkelig teller. Alltid.

I VM i 1938. I VM i 1994. I VM i 1998. De tre gangene Norge har deltatt.

Italia har vunnet VM fire ganger.

Denne gang er det likevel ingen som virkelig bryr seg.

Unntatt kanskje landslagssjef Spalletti.

Alle tror han mister jobben hvis Italia taper mot fotball-miniputten i nord.

Den påfallende mengden forfall i forkant av kampen har bidratt til dystre spekulasjoner rundt det reelle engasjementet for kampen.

De nye romerske heltene

Ikke bare dét – Italienere elsker virkelig fotball, og det så dypt og grunnleggende at det kan kalles en del av deres kollektive genetikk.

Italia lever og gråter fotball.

Men Italias kamp for å komme til VM for første gang siden 2014, er for en sjelden gangs skyld ikke det viktigste for idrettsgale italienere.

For de største heltene har blitt erstattet av noen som er på vei til å bli enda større.

Samtidig som det er kampstart i regnet på Ullevaal, er man nemlig allerede godt i gang med fredagens andre semifinale i mennenes turnering på grusen i utkanten av Paris.

Tennis, altså. Hvis noen skulle lure.

Og akkurat som i den første semifinalen tidligere samme dag, vil det være en italiener på banen.

Ny start, Sinner og synd

For første gang i moderne tid er det nemlig to italienske spillere i semifinalen i en Grand Slam-turnering, som altså er de fire største i løpet av et år.

Fotballgale Italia har blitt en tennisnasjon.

Og ingen skjønner helt hvordan det skjedde.

For nå er det italienere alle steder.

Verdensener Jannik Sinner har skapt eufori i seg selv.

52 uker, også kjent som ett år, har 23-åringen fra Nord-Italia vært verdens beste tennisspiller.

Sinner er også den første italiener som innehar den ærefulle status.

Det hører til historien at Sinner har beholdt førsteplassen på rankingen selv etter å ha vært utestengt fra tennisen i tre måneder.

For Sinner er elsket, men også kontroversiell.

Straffen var beleilig nok ferdig sonet akkurat i tide for et comeback på hjemmebane i Roma i mai.

Det ble mye snakk om symbolikken i etternavnet til verdenseneren da ferden gikk rett til Vatikanet og en blanding av syndsbekjennelse og overrekkelse av gaver i form av to av Sinners racketer til den nye pave Leo.

Den første amerikanske pave hadde i sin tid som kardinal flere ganger gitt uttrykk for sin tennisinteresse. Men også for å sympatisere med Sinners største rival, spanske Carlos Alcaraz. Det kan man ikke som biskop av Roma.

Dette ble en slags ny start for begge.

Etter dette har pave Leo tatt imot de italienske seriemesterne Napoli og står nå overfor det samme dilemma som alle andre på italiensk territorium denne fredagen.

Eufori og fornedrelse

Når Sinner møter mannen med flest Grand Slam-titler i historien, serbiske Novak Djokovic, til noe man håper kan bli en legendarisk semifinale.

Akkurat samtidig som de italienske fotballhelter, eller i hvert fall de få som ikke er skadet, blir utfordret av lille Norge.

Det har snart gått 20 år siden de asurblå var i nærheten av brukbare i et VM. Slik ydmykelse og smerte setter sine spor.

Så hvorfor prioritere fornedrelsen det vil være å tape for Norge, når man i stedet kan oppleve virkelig eufori.

Den ingen italienere finner på Ullevaal – uansett resultat.

I stedet er dette er en tennisdag Italia aldri har opplevd maken til. Og den kan bli enda mer spesiell.

Fokus på familie og finale

Etter å ha endret satsingen på sine unge tennishåp for noen år siden, kommer nå resultatene. Man sluttet å samle de største talentene på sentre langt hjemmefra og prioriterte heller å gi dem midler til bedre trenere i sine moderklubber og nærområder.

Nær familien. La famiglia. Selvsagt er det en suksessoppskrift i Italia.

Derfor er altså ikke Sinner alene om å bære de italienske håp.
Tidligere samme fredag møter jevngamle Lorenzo Musetti det spanske unikum Carlos Alcaraz.

Musetti er symbolet på den utrolige utviklingen italiensk tennis er midt inne i.

Aldri har det vært flere italienske spillere i og på vei mot verdenstoppen.

Her i Norge har vi bare en skadet Casper Ruud, som aldri vil vinne en Grand Slam- og må i stedet håpe på et fotballandslag som aldri lykkes.

Heller ikke Musetti har ellers gått helt fri for kontroverser. Under en av kampene i Paris sparket han i ren skuffelse en ball som traff en linjedommer.

Mange mener Musetti burde vært diskvalifisert fra hele turneringen. Men han slapp unna.

Kanskje fordi skjebnen vil at italiensk idrettshistorie skal skrives.

Det er en reell mulighet for tidenes første helitaliensk finale på grusen i Roland-Garros.
I fotball slår uansett Italia alltid Norge når det virkelig teller.

Nå virkelig teller det ikke.

Og likevel føler jeg meg trygg på at lille Norge taper – mot giganten, unnskyld, tennisgiganten Italia.