«It takes a village» er blitt byttet ut med «what’s in it for me?»

Barn er ikke miniversjoner av toppidrettsutøvere, skriver Martin Waaler Kaas. Foto: Sylvian Cavatz

Norsk toppidrett er bygget på et prinsipp som har virket: Ta med flest mulig, lengst mulig. Nå er den under press.

Norsk idrett har hatt suksess med å ta vare på mange over tid. Nå utfordres modellen av økende spesialisering, akademitankegang og tidlig selektering. Spørsmålet er hva vi egentlig vinner – og hva vi risikerer å tape.

Norsk toppidrett er bygget på et prinsipp som har virket: Ta med flest mulig, lengst mulig. Det har gitt oss OL-gull, verdensmestere og en idrettsmodell som er misunt internasjonalt. Nå er den modellen under press.

Det skjer ikke gjennom en enkelt beslutning. Det skjer gradvis, år for år: gjennom akademilag som starter ved 10-, 11- og 12-årsalderen, gjennom spissede tilbud som henter barn fra sine egne nærmiljøer, og gjennom en treningskultur som etterligner toppidrett lenge før kropp og hode er klar for det. Det dukker opp private og foreldredrevne initiativer der langsiktig utvikling og bidrag til nærmiljøet ofres for kortsiktige ambisjoner. «It takes a village» er blitt byttet ut med «What’s in it for me?».

I WANG Toppidrettt ser vi dette hver dag. Vi vet hva som kreves for å nå toppen – og vi er bekymret for retningen norsk idrett tar.

Toppidrettskarrieren begynner ikke ved 12

For oss og samarbeidspartnere som Olympiatoppen er dette klart: Toppidrett begynner når man konkurrerer på høyeste nasjonale eller internasjonale nivå som senior. Det skjer som regel rundt 20–24-årsalderen. En toppidrettskarriere varer gjennomsnittlig ti år.

Gjennomsnittsalderen for internasjonale toppidrettsutøvere ligger på 26–30 år. Hvis toppidrettsboblen begynner ved 12, hvor slutter den da?

Alt som kommer før, skal handle om å utvikle, forberede og lære – ikke om å prestere. Det skal være lek, allsidighet og mestring, med retning og ambisjoner, men uten å etterligne toppidrettsutøvere. Barn er ikke miniversjoner av toppidrettsutøvere.

Akademilag gir ikke det de lover

Den overveldende konsensusen i forskningslitteraturen peker i samme retning: ensidig, resultatfokusert trening øker risikoen for skader og frafall og reduserer sjansen for å nå toppen på sikt. Allsidig trening gjør det motsatte. Det er ikke en myk trøstepremie – det er den mest effektive veien til toppidrett.

Likevel fortsetter man å forsøke å identifisere fremtidige toppidrettsutøvere blant 12-åringer – i idretter der det er nesten umulig å forutsi hvem som faktisk kommer til å lykkes.

Selektering splitter. Differensiering utvikler.

Barn og ungdom ønsker å bli sett, hørt og tatt på alvor – uavhengig av nivå. Utfordringen er reell: Hvordan tar man vare på utøvere på ulikt nivå uten at noen føler seg utrangert?

Selektering etter nivå er enkelt å gjennomføre, men det skaper fort en følelse av at noen er valgt ut og andre ikke. Mange mister motivasjonen. Mange slutter. Og de som slutter, er ikke alltid de som ikke hadde potensial – de er ofte de som ikke fikk sjansen til å utvikle det. Paradokset er at også mange av «de beste» slutter: de som ble plukket ut tidlig, men som opplever stagnasjon eller skader og ikke lenger har et trygt miljø å falle tilbake på.

Differensiering er noe annet. Det handler om at alle er med, men at treningen tilpasses individuelt. Det krever mer planlegging og bedre trenerkompetanse. Men det er den beste løsningen vi har – og gode trenere klarer det.

Den norske modellen virker. Men bare hvis vi holder på den.

I WANG tester vi ikke hvem som er best som 12-åring. Vi tester allsidighet og treningsgrunnlag – hvem som har et godt grunnlag for å utvikle seg videre. De som når toppen, har trent mye, bygget grunnmur og vært del av trygge miljøer der de fikk tillit over år.

Det vi frykter, er at vi importerer en modell som ikke passer norsk idrett – og at vi gjør det i en periode der vi faktisk ikke vet hvilke barn som kommer til å lykkes.

Norsk barne- og ungdomsidrett har gode retningslinjer for langsiktig utvikling. Verktøyene finnes. Problemet er ikke mangel på kunnskap – det er at noen velger å se bort fra den.

Vi ber de som driver akademilag og spissede tilbud, om å spørre seg selv: Hvem er dette egentlig for? Og hva sier forskningen? Den norske modellen er bygget på fellesskap, allsidighet og tålmodighet. La oss ikke kaste den for å kopiere en modell som ikke har bevist at den virker bedre.