Israel vinner uansett

Eden Golan representerer Israel i Eurovision Song Contest. Bildet er fra en pressekonferanse i Tel Aviv i mars. Foto: Carlos Garcia Rawlins, Reuters/NTB

Kringsatt av fiender, gå inn i Grand Prix!

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Israel debuterte i Eurovision Song Contest (ESC) 7. april 1973, syv måneder og én dag etter den palestinske terrorgruppen Svart Septembers dødelige aksjon mot israelske idrettsutøvere under OL i München.

Noen sammenheng mellom hendelsene kan ikke dokumenteres. Men israelsk TV var hvert år, som alle andre EBU-medlemmer, rutinemessig blitt invitert til å delta i ESC. Først nå takket man ja.

Det er rimelig å anta at deltagelsen hadde mer tungtveiende beveggrunner enn å få fylt et par timers sendetid en lørdagskveld. I sin 25-årige historie hadde Israel erfart at naboene i Midtøsten ville landet alt annet enn vel.

Ved å delta i ESC kunne man markere at landets egentlige plass var i Vesten, også populærkulturelt. Kringsatt av fiender, gå inn i Grand Prix!

Israels triumfferd

Mottagelsen var god; bidraget kom på fjerdeplass. Men ikke alle var like entusiastiske. Under henvisning til de ekstra sikkerhetstiltakene Israels deltagelse medførte, foreslo NRK en ny regel: Ethvert land som var «involvert i en internasjonal eller intern konflikt», skulle «frarådes å delta». Forslaget ble av European Broadcasting Union (EBU) oppfattet som politisk og avvist uten realitetsbehandling.

Israel lot seg altså ikke stanse, og landets første tiår i ESC ble en triumfferd med blant annet to seire og to annenplasser. De var kommet til sine egne, og deres egne tok imot dem med åpne armer.

I 1983 markerte landet selvhevdende sin tiende ESC-deltagelse med et knallhardt eksistensielt budskap, innpakket i en folkemusikkinspirert kibbutz-partylåt: «Jeg lever fortsatt. Israels folk lever fortsatt.» Finalen gikk i München.

Presidenten skal ha grepet inn

Drøyt 50 år etter debuten har sikkerhetstiltakene forårsaket av Israels ESC-deltagelse vokst til hittil uante dimensjoner.

Samtidig synes det viktigere enn noensinne for landet å beholde sin plass i konkurransen. Da førsteutkastet til årets bidrag ble underkjent av EBU, skal Israels president Isaac Herzog ha grepet inn og bedt TV-selskapet justere teksten så deltagelsen kunne godkjennes.

Av åpenbare grunner blir det lite kibbutz-partystemning i år. Hamas-angrepet 7. oktober 2023, 50 år, én måned og én dag etter München-massakren, har forårsaket en eksistensiell krisetilstand der Israel føler seg akutt truet av kollektiv utslettelse. Dette avspeiles i tekstlinjer som «Every day, I’m losing my mind» og «I’m still broken from this hurricane».

Møter motstand i Norden

Hvordan blir så mottagelsen i ESC? Vi fikk kanskje et frempek i NRKs «Adresse»-program, der noen paneldeltagere tilsynelatende overbydde hverandre i vikarierende motiver for å gi sangen færre poeng enn fortjent.

I et tilsvarende program på islandsk TV ble seerne spart for slike pinligheter. Panelet gjorde kort prosess og la ikke skjul på at begrunnelsen var politisk.

Men mobiliseringen mot Israel i årets ESC er stort sett begrenset til Norden. Og juryene, som står for 50 prosent av finalestemmene, er – iallfall på papiret – forpliktet til å holde politikk utenfor.

På det velrenommerte nettstedet Eurovoix’ juryavstemning klarte Israel en syvendeplass, ikke overraskende uten et eneste poeng fra de nordiske medlemmene. Et ganske greit resultat for en av årets beste ballader, kanskje etter litt trekk for dårlig oppførsel.

Så var det dette «folket», da. Vi har lenge visst at seeravstemningen i ESC er sårbar for politisk påvirkning i den forstand at det ofte stemmes på en stat eller en sak snarere enn på en sang eller en sanger. Det mest slående eksempelet hittil er den knusende seieren til det nylig invaderte Ukraina i 2022: Landet sopte inn 439 seerpoeng av 480 mulige og ville behøvd bare 28 poeng fra juryene for å vinne.

Når ikke-musikalske omstendigheter kan være så mobiliserende, er det nærliggende å tenke at Israel vil bli straffet i årets ESC. Men seerne kan ikke stemme mot et bidrag, og konkurransen har ikke noe palestinsk bidrag å proteststemme på.

Det kunne den faktisk hatt hvis Island hadde latt den palestinske artisten Bashar Murad vinne landets nasjonale finale. Men etter å ha vært storfavoritt hele veien snublet han i sluttrunden, som «folket» fikk avgjøre alene.

Israel har mange venner

Årets store ESC-spørsmål blir om Israels venner, og dem er det mange av, vil kjenne sin besøkelsestid når landets artist Eden Golan står på scenen i Malmö. Det gjorde de etter alle solemerker 3. februar, da VG spurte sine lesere om Israel burde få delta i konkurransen. De første timene var ja-prosenten helt oppe i 35. Etter et døgn var andelen nede på rundt 20 prosent, og der ligger den i skrivende stund fortsatt.

At 80 prosent er negative, spiller liten rolle i ESC siden motstanden ikke kan omgjøres til poeng. Der jurysystemet fremmer avgjørelser basert på konsens, belønner nemlig seeravstemningen dissens: I finalen blir hvert lands seerstemmer fordelt på ca. 25 sanger, med i gjennomsnitt 4 prosent til hver. Et bidrag som samler ekstra støtte fra for eksempel 20 prosent av seerne, vil ende opp med en av de høyeste poengsummene. At de resterende 80 prosent ikke tåler lyden av det, hjelper fint lite.

Det har i uminnelige tider vært folket i og nå nasjonen Israels lodd i livet å kjempe med ryggen mot veggen for egen eksistens. Å ha sin plass i det gode ESC-selskap har derfor aldri vært viktigere enn i år, som en seier i et lite slag i den store, store krigen.

Hvis støttespillerne virkelig mobiliserer lørdag kveld, kan landet imøtese seeravstemningen med glede og fortrøstning. Men uansett utfall vil Israel gå seirende ut i kraft av å ha deltatt.