Inkludering er mer enn ord

Lite visste jeg om landet jeg nå skulle kalle mitt nye hjem, men jeg visste en ting; hvis jeg skulle klare meg, måtte jeg lære språket.

Språket ble min første og største barriere. Ikke bare fordi jeg måtte forstå hva folk sa, men fordi språket var nøkkelen for å høre til. Jeg brukte all min energi på å lære norsk, og lærte tilstrekkelig norsk på fire måneder til å klare meg i hverdagen. I mitt stille sinn tenkte jeg: «Nå blir alt lettere.»

Men det ble det ikke.

Da jeg flyttet fra asylmottaket på Lista flyplass, begynte en ny kamp. Kampen for å vise at jeg kunne bidra. Jeg lette aktivt etter jobb. Ikke for å fylle tiden, men for å kunne gi noe tilbake til samfunnet som hadde gitt meg en sjanse. Jeg ønsket å bety noe.

Den første jobben jeg fikk var som avisselger på søndager. Jeg var stolt, men ville mer. Jeg søkte på alt jeg fant, men kom ingen vei. Jeg bodde i et lite lokalsamfunn hvor «alle kjente alle», og kjennskap var viktig. Et godt nettverk var avgjørende, så jeg laget meg et nytt mål.

Hver uke skulle jeg ta kontakt med minst to nordmenn, starte en samtale, lære noe nytt og vise hvem jeg var. Jeg klippet plener, hjalp til med flytting og tok småjobber. Jeg lærte mer norsk, men arbeidet var tilfeldig og inntektene ustabile. Jeg ønsket noe mer, noe som kunne gi meg en vei inn.

Utleieren foreslo at jeg skulle ringe ordføreren i Farsund. Jeg likte ideen, ringte, og sa; «Jeg har lært meg språket og klarer meg i hverdagen, men sliter med å få jobb. Hvorfor tar dere imot unge enslige som meg, hvis dere ikke kan hjelpe oss med å finne arbeid?»

Ordføreren lyttet. Han tok meg på alvor, og sommeren 2017 fikk jeg min første sommerjobb.

Siden den gang har reisen fortsatt, men den har aldri vært enkel. Hver eneste jobb jeg har fått, har vært et resultat av mitt fokus på nettverksbygging først, og jobbsøknad etterpå. Det er en tung vei å gå. Ikke alle har tid, ressurser eller mulighet til å bygge relasjoner før de søker jobb. Jeg kjenner mange flyktninger og ikke-etnisk norske med høy utdanning og gode karakterer, men uten nettverk står de fortsatt utenfor arbeidslivet.

Inkludering må være mer enn ord i festtaler. Det handler om velvilje i praksis og det å få en reell sjanse til å vise hva man kan. Få muligheten til å bidra.

Hvorfor deler jeg denne historien? Fordi kompetansehuset Capgemini ble et vendepunkt. Det er den første arbeidsplassen hvor jeg ikke kjente noen fra før og likevel ble ønsket varmt velkommen. Her handler det ikke om hvem du kjenner, men hva du kan bidra med. Inkludering er en del av kulturen. Og det merkes. På trivselen, motivasjonen min og ønsket om å gi noe tilbake.

Jeg føler på tryggheten av å kunne være meg selv – og likevel passe inn. Det gjør noe med selvfølelsen og viser betydningen av viljen til inkludering. For ingen blir en del av et fellesskap alene. Tilhørighet skapes i møtet med andre – gjennom tålmodighet, varme og nysgjerrighet. Det er verdier vi bør dyrke og ta vare på, så blir det kanskje litt lettere for de neste som kommer.

For alle har noe verdifullt å bidra med. De trenger bare å få sjansen.