Ingen ønsker å ha et barn som strever

«Det er en motediagnose», sies det. «Altfor mange får ADHD.» Det snakkes om overdiagnostisering og bagatellisering, men min erfaring som mamma er det motsatte: ADHD er ikke en diagnose som stilles lett. Og det er heller ikke en diagnose som plutselig oppstår.

ADHD er en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse som påvirker hjernens evne til å regulere oppmerksomhet, impulskontroll, følelser og aktivitetsnivå.

Den starter i barndommen og kan vedvare inn i voksenlivet. I stor grad er det en medfødt tilstand, og det er ikke en diagnose noen ønsker seg - dersom man kunne velge.

For dette er en diagnose som berører hele livet til barnet. Den påvirker søsken og foreldre. Og du skal være sterk for å stå i meningene og synsingen fra omverdenen.

For sannheten er: Det finnes ingen foreldre som ønsker å ha barnet sitt hjemme fra skolen, og ikke komme seg på jobb. Ingen som ønsker å håndtere utbrudd og konflikter i full offentlighet. Ingen som ønsker å gi barnet medisiner for at det skal få nok søvn, eller for i det hele tatt å komme seg gjennom dagen.

Ingen foreldre ønsker å komme for sent på jobb, igjen, fordi morgenen går med til å håndtere barnets angst og uro. Ingen ønsker å avlyse avtaler, trekke seg unna venner og bekjente, eller leve med en konstant klump i magen over hvordan barnet vil bli møtt av omgivelsene.

For altfor ofte ser omverdenen et vanskelig barn, og ikke et barn som har det vanskelig.

Ingen foreldre ønsker å møte opp på skoleavslutninger i full alarmberedskap, redd for at barnet skal «miste det» foran alle. Og lettelsen som skyller gjennom kroppen når det går bra, blandes med vissheten om hva som venter hjemme: meltdown, de altfor sterke følelsene for en liten kropp og frustrasjonen som barnet har brukt enorme krefter på å skjule hele dagen.

Ingen ønsker å ha et barn som strever. Men mange har det. Barn som starter på skolen fulle av forventning om vennskap og læring. Barnet mitt sang «Første dag i første klasse» av full hals første skoledag. Den dagen visste ingen av oss hva vi hadde i vente.

Et sterkt temperament så vi tidlig. Søvnen var vanskelig og barnet kunne være ganske rigid, men vi så ikke dette som en varsellampe.

Nevrodivergens var fortsatt et ukjent begrep, og ADHD noe jeg assosierte med hyperaktive gutter på skråplanet. Så endret alt seg. Barnet fikk daglige meltdowns etter skolen. Når andre barn lekte ute, lå barnet mitt inne - utslitt.

Eller eksploderte i det døren hjemme ble lukket bak oss. Relasjonene til jevnaldrende ble vanskelig. Sosiale koder, regelleker og ironi – alt ble misforstått. Barnet reagerte i affekt, foreldrene rundt reagerte tilbake - og jeg fikk høre at barnet mitt «ødelegger for de andre». Hvordan skulle vi håndtere dette?

Hvordan forklarer man noe man enda ikke selv forstår? Hvordan sette ord på det man ikke har språk for?

Skolen så lite til disse kampene. De møtte et blidt, tilpasningsdyktig barn og kunne ikke forstå at det samme barnet kunne utagere jevnlig hjemme. Det kunne heller ikke vi forstå. Skolen pekte på hjemmet. Hjemmet pekte på skolen. Og midt i dette stod barnet.

Så begynte runddansen: helsesøster, fastlege, Familiens Hus, Abup. Etter to år gjennomførte Abup den første utredningen. Barnet fikk en slags diagnose og sovemiddel på blå resept. Vi fikk (enda) et foreldreveiledningskurs og et «Lykke til.»

Utfordringene økte utover barneskolen. Kontakt med skolen ble nærmest en deltidsjobb. Skammen vokste i takt med blikkene fra miljøet rundt. Nevrodivergens er usynlig og det er ingen som ser, og få som forstår.

Lyder, inntrykk, relasjoner, krav – alt dette som for de fleste barn og unge er en vanlig hverdag, kan for et nevrodivergent barn være en konstant kamp. En kamp som for mange ender i skolevegring.

Ingen ser hvor mye det koster barnet å være i klasserommet en hel dag. Eller hvor utmattende en full gymsal kan være for et nervesystem i konstant beredskap. Skolen ønsker å tilrettelegge, men vet ikke hvordan.

Barnet maskerer, tar seg sammen, overkompenserer og bryter sammen hjemme. Utagering og kollaps. Vi kontakter skolen igjen, flere møter holdes, men ingen finner løsningen. For hjelpen er ikke der.

Ny runde med helsesøster, fastlege, Familiens Hus og Abup. Ny utredning. Ny diagnose: angst. Denne gangen får barnet et angstkurs og medisiner med bivirkninger som selvskading og selvmordstanker. Bivirkninger barnet fikk. Ny runde i systemet. Ny utredning, fire år etter den første. Resultat: en ADHD-diagnose.

Ingen foreldre ønsker en diagnose for barnet sitt. Og ingen barn ønsker å ha ADHD. Barn og unge vil helst være som andre barn og unge. Men hjelpen kommer først når diagnosen er på plass.

Og diagnosen gir en forklaring. En forklaring på utfordringene. På manglende mestring. På uroen som aldri stilner. På hvorfor skolen ble så vanskelig, selv om forventningene og drømmene var de samme som hos alle andre, den første dagen i første klasse.