– Ingen kom da vi trengte dem

3 hours ago 2

Hva er det som skjer? tenker Vetle Sørli.

Hittil har ektemannen stolt blindt på helsepersonellet.

Men ute i korridoren ser han nå folk løpe i alle retninger.

– De var så stresset. Det var ingen som hadde kontroll, du så det i blikkene deres, sier han i dag.

– Ingen kom da vi trengte dem.

Halvannet år senere får Vetle Sørli tilfeldigvis kontakt med Liv Nærum og ektemannen hennes, Oddbjørn.

Han forstår at datteren deres ble født halvannet døgn etter sønnen deres på samme sted – Sørlandet sykehus.

Begge babyene ble sendt til nyfødtintensiven på Ullevål sykehus, der de kjempet for livet – delvis av samme årsak.

Les om Liv og Oddbjørns fødselsdrama: – Nå er han død, tenker hun.

Senere skal Sørlandet sykehus beklage overfor Vetle og Christine Sørli at legen ikke kom raskere til dem eller vurderte situasjonen annerledes.

I dag skriver sykehuset til VG at det i begge fødselssakene er konkludert med at behandlingen var «i tråd med god pasientbehandling».

Men Vetle og Christine plages fortsatt av de ubesvarte spørsmålene.

Noen timer etter at Liv blir kjørt til Ullevål, skal Christine snart føde på samme avdeling i Kristiansand.

Det er mandag 18. september 2023.

Tre dager tidligere er det blitt avtalt at fødselen skal settes i gang i dag, to uker før termin, på grunn av svangerskapsforgiftning.

I løpet av dagen tar de to CTG-målinger som klassifiseres som normale, men klokken 18.00 får hun spontan vannavgang.

Fostervannet er misfarget, og det er tegn på at babyen er stresset. CTG-en viser nå en uvanlig hjerterytme.

Sykehuset forsøker likevel å gjennomføre en vanlig fødsel.

Vetle ser at jordmoren blir stresset.

Tre ganger forsøker jordmoren å ringe overlegen. Men alle de tre legene på avdelingen er opptatt med en annen akutt hendelse.

Mens hun venter, forsøker jordmoren å gjøre tiltak.

Så sier jordmoren at hun må gå, men at hun kommer tilbake.

På rommet har Vetle og Christine ingen rundt seg.

De vet at noe er galt, uten at de skjønner hva.

Christine er riktignok i så mye smerter at hun ikke tenker så mye over det.

For Vetle er det verre. Det er nå han går ut i korridoren for å finne ut av hva som skjer.

Han blir møtt av et bilde han «aldri får ut av hodet»:

Ansatte løper rundt. Det ser ut som om ingen har kontroll.

I en e-post til VG anerkjenne sykehuset at dette var en av foreldrenes opplevelse: – Samtidig vil vi understreke at det til tider er høyt tempo på fødeavdelinger. Dette kan gi inntrykk av uro, selv om avdelingen jobber strukturert og faglig forsvarlig, skriver daglig leder Randi Andersen på kvinneklinikken.

Inne på rommet ligger Christine fortsatt alene.

Så kommer jordmoren og legene – 15 minutter etter at jordmoren først forsøkte å ringe, ifølge ekteparet.

Bakvakten kalles inn.

Christine får aldri pressrier, men legene ber henne om å fortsette å presse, til tross for lite fremgang.

Først åtte timer etter den spontane vannavgangen med misfarget fostervann besluttes det hastekeisersnitt.

Christine fraktes fra fødestuen inn til operasjonsstuen. Vetle mener det skjedde i «sneglefart».

Det går fire minutter før hun er inne på operasjonsstuen, kommer det frem i sykehusets gjennomgang av hendelsen.

Vetle er til stede under keisersnittet.

Det er en «slapp, blek og livløs pike» som fødes, kommer det frem i sykehusets dokumenter.

Den nybakte faren blir vitne til gjenopplivingen til datteren sin, Tara.

– Det så ikke ut som et menneske, sier han.

– De jobbet i fire-fem minutter med å få liv i henne.

Inntrykkene er sterke. Da Vetle skjønner at Tara er i gode hender, setter han seg på gangen.

Før dette har han fortalt helsepersonellet at det er viktig for ham at han er der når Christine våkner.

Han ønsker å fortelle hva som har skjedd selv.

Tre timer senere kommer legen ut til ham.

– Da fortalte hun at Christine har vært våken en stund. «Vi har fortalt henne alt som har skjedd, så det er bare å gå inn til henne. Jeg tror hun trenger deg nå», sa hun.

Det blir første gang at Vetle kjenner på sinne.

– Jeg tror hun var i sjokk selv, og hun skjønte nok at det var galt, men det viser at de ikke har rutiner når sånne uforutsette ting skjer, sier Vetle.

Han kommer seg raskt bort til Christine.

Hun rekker akkurat å få se Tara før datteren blir fraktet til Ullevål.

På Ullevål blir Tara i likhet med Livs sønn, Mattis, liggende på nedkjøling i tre døgn.

– Å se Tara ligge der ... Det var ikke noen tegn på en nyfødt baby, sier han.

– Hun gråt ikke, hun åpnet ikke øynene, det var masse slanger og ledninger overalt, forteller Vetle.

Legene er varsomme med å si mye, for mye er fremdeles usikkert.

De forteller foreldrene at datteren deres svever mellom liv og død. Mer vet de ikke.

– De fem dagene vi var der er nesten helt svarte. Vi fikk beskjed om at det var 50/50-sjanse for at hun ville overleve. Vi måtte bare vente, forteller Vetle.

De har hellet med seg. Tara, som foreldrene kaller en «mirakelbaby», overlever.

De vet at datteren har fått en hjerneskade, men ikke hva dette innebærer ennå.

Det er usikkert om hun noen gang vil kunne snakke, gå eller se.

Men hun overlevde. Det er det viktigste, tenker de.

De nybakte foreldrene blir sendt tilbake til Kristiansand.

I flere uker må de oppholde seg på sykehuset for oppfølging.

Livet ble ikke helt som forventet. Men i dag har Vetle og Christine det bra.

Det har også Tara, som snart fyller to år. Det er viktig for dem å formidle.

Hun smiler fra øre til øre mens VG er på besøk. Ifølge Vetle pleier hun å være i godt humør.

Foreldrene vet at de har noen tøffe utfordringer foran seg.

Hjerneskaden Tara fikk under fødselen, har gitt henne diagnosen Cerebral Parese (CP).

En del er mer klart nå enn for to år siden. Hun ser fint og har lært seg rundt ti ord.

Men hun mangler balanse, og kan ikke stå uten å holde seg i noe.

Hun kan derfor heller ikke gå.

Mens de andre barna i barnehagen løper av gårde, trener Tara med assistenten sin. Hun har en ansatt som følger henne hele dagen og trener med henne.

Når Tara trener på å gå, går hun på tå. Hun har derfor fått noen skinner hun må bruke for å hjelpe henne med å senke føttene.

I tillegg har hun et ståstativ som hun må stå i 30 minutter om dagen for å lære seg å stå oppreist.

Mange spørsmål står fremdeles ubesvart.

Vil hun lære seg å gå? Kan hun gå på en vanlig skole? Hvordan blir det med venner?

Vetle er tømrer og bygde familien det han håpet ville bli deres «for alltid-hjem» mens Christine var gravid.

Men det er fremdeles usikkert hvorvidt Tara må bruke rullestol eller ikke – og huset er ikke bygd for det.

Tårene triller mens Christine snakker om alle de ubesvarte spørsmålene.

Vetle bryter inn:

– De kunne ha spart oss for dette, sier han.

– Hadde de for eksempel gått raskere til operasjonsstuen, kunne vi ha vært der cirka tre minutter tidligere.

Vetle mener det kunne vært nok til å sørge for et annet utfall.

Cerebral parese (CP)

Cerebral parese er en utviklingsforstyrrelse som skyldes en skade i hjernen som har oppstått før fødsel, i forbindelse med fødsel eller innen to års alder.

Barn og unge med diagnosen har vansker med bevegelse i en eller annen grad og form. Det kan være alt fra litt stivhet i en arm eller fot – som nesten er usynlig for andre – til omfattende bevegelsesvansker som gjør det vanskelig å sitte uten støtte.

Det er i tillegg vanlig med krampefall (epilepsi), nedsatt syn eller hørsel, lærevansker, talevansker, spastisitet som forårsaker smerter, svelg- og spisevansker, og benskjørhet.

Da VG møter foreldrene, er Christine høygravid med termin om en uke.

Hun og mannen har vært i flere møter med sykehuset i forkant av neste fødsel, blant annet for å få en bekreftelse på at hun kan få et planlagt keisersnitt.

Det var ikke nødvendig da hun gikk gravid for første gang, med Tara.

Den gang hadde hun full tillit til helsevesenet.

Da hun fikk vite at babyen lå i seteleie, ble hun bekymret.

Men ansatte på sykehuset skal ha beroliget henne med at det fremdeles går fint å gjennomføre en normal, vaginal fødsel.

I dag sitter Christine og Vetle igjen med et inntrykk av at de ikke burde ha stolt på sykehuset.

De mener det var flere faretegn som burde ført til at det ble gjort keisersnitt mye tidligere:

Babyen lå i seteleie
Høyt blodtrykk målt flere ganger gjennom svangerskapet, og svangerskapsforgiftning.
CTG-målingen viste uvanlig hjerterytme nesten syv timer før keisersnittet, og flere ganger etter det.

Etter fødselsstart var det i tillegg misfarget fostervann og en svak mistanke om infeksjon.

– Jeg har i ettertid tenkt at jeg burde ha lest meg opp på setefødsel og ikke bare stolt på legenes anbefalinger, sier Christine.

– Jeg håper at andre med samme faretegn som oss vurderer nøye om de ønsker vaginal fødsel.

Christine kritiserer også slitte lokaler, rutiner og mangelen på ressurser på sykehuset.

Les om Liv og Oddbjørns fødselsdrama: – Nå er han død, tenker hun.

Sørlandet sykehus er forelagt kritikken fra både Vetle og Christine og det andre foreldreparet.

Begge hendelsene er meldt i tråd med retningslinjene, og er vurdert både gjennom melde.no og gjennom et tilsyn fra statsforvalteren, skriver Sørlandet sykehus til VG:

– I begge tilfellene er det blitt konkludert med at behandlingen har vært i tråd med god pasientbehandling, sier daglig leder Randi Andersen på kvinneklinikken.
Alle fødselshendelser med uventet utfall for mor og/eller barn er alvorlig, skriver hun videre.
Sykehuset uttrykker også medfølelse med alle berørte – og vil i etterkant av saken ta kontakt med familiene for å tilby samtaler, oppgir Andresen.

Hun svarer ikke på spørsmål knyttet til praksisen med å anbefale vaginal fødsel ved seteleie, eller på Vetles beskrivelser av «kaos» og mangelen på hjelp det døgnet.

Sykehuset har heller ikke svart på spørsmålet om det var noen sammenheng mellom hendelsene.

Etter å ha gjennomgått saken, konkluderer sykehuset med at «jordmor ble stående for lenge alene i situasjonen før aktiv trykking. (...) Legen fikk for liten tid til å vurdere situasjonen».

I tillegg stiller sykehuset spørsmålstegn ved om kompetansen i teamet var for lav, og om CTG-en ble tolket som mindre patologisk enn den var.

– Vi har det bra nå, men det er et system som må fikses for fellesskapet. Tara må ha tett oppfølging og dette koster samfunnet flere millioner. Vi har også måtte ta oss ekstra fri fra jobb, sier Vetle.

Sykehuset inviterte Vetle og Christine til to møter for å gjennomgå hendelsen. Av det ene møtereferatet kommer følgene frem:

En av legene til stede «beklager at det ikke ble gjort keisersnitt på et tidligere tidspunkt og er veldig lei seg for at hun ikke vurderte det annerledes i situasjonen».
«Hun beklager også at hun ikke kom raskere ned til fødestuen og at hun ikke gikk raskere til operasjonsstuen.»
«Legene stiller spørsmål ved om det kan være en mulighet for at CTG-registreringen ble feiltolket.»
Vetle lurer på hvorfor det gikk så tregt å bevege seg fra fødestuen til operasjon. Han er frustrert over gamle bygg og syntes det var rart at ikke fødestue ligger nærmere operasjonsstuen. «Han fikk støtte for sin frustrasjon», skriver sykehuset.
Det blir etter hendelsen gjort nye vurderinger på hvor mye kompetanse forvakt Kvinneklinikken og forvakt Barne- og ungdomsavdelingen bør ha.
Vetle var opptatt av at Christine ikke skulle våkne opp alene etter narkosen hvor beskjeden om tilstanden til Tara ble gitt. Han er frustrert over at han ikke fikk beskjed da hun våknet. «Dette er allerede tatt opp med avdelingen for å unngå gjentagelse», opplyser sykehuset.

– Det er utrolig kjipt å høre i ettertid at de burde tatt det keisersnittet tidligere. Du tenker på at alt kunne gått fint, sier Christine.

– Vi er glad for at sykehuset beklager. Men når praksisen med å anbefale vaginal fødsel med seteleie fremdeles er den samme, hjelper det ikke veldig mye.

Hun kritiserer også slitte lokaler, rutiner og mangelen på ressurser.

Sykehuset meldte selv saken inn som en alvorlig hendelse til Helsetilsynet, som videresendte saken til Statsforvalteren i Agder.

Statsforvalteren vurderer at de «synes overvåkningen av fødselen å ha vært i henhold til nasjonale retningslinjer».

Samtidig ber de sykehuset om å gjennomgå hendelsen, da barnet var «uventet dårlig».

I dag er Vetle og Christine kritiske til at statsforvalteren ikke undersøkte saken nøyere.

– Når to hendelser skjer samtidig, må det finnes en plan, sier Christine.

I sitt svar skriver Statsforvalteren at formålet med et tilsyn er å styrke sikkerheten og kvaliteten i tjenestene – og bidra til rettssikkerhet og tillit.

– Vi skal først og fremst avdekke læringspunkter for å redusere risiko fremover, skriver fylkeslege Aase Aamdahl til VG. Videre lister hun opp:

Sykehuset meldte hendelsen inn som avvik samme døgn som fødselen. Meldeplikten var dermed overholdt.
Allerede før statsforvalteren gikk inn i saken, hadde sykehuset analysert hendelsen grundig – og berammet et møte mellom partene.
Sykehuset informerte også statsforvalteren om at hendelsen var grundig gjennomgått, at læringspunkter var avdekket og ville bli fulgt opp på sykehuset.

– Til sammen vurderte vi da at vi hadde oppnådd formålet med tilsyn, skriver fylkeslegen.

– Vi forsikret oss også om at pårørende til barnet var informert om muligheten til å søke NPE om erstatning, skriver Aase Aamdahl.