21 hours ago
2
De kommer i bølger, som et velorganisert tidevann av beige fritidsjakker, praktiske sko og kamera med linser så lange at de kunne fotografert Lindesnes fra Torvet.
De vandrer gjennom byen med en presisjon som får gardistene på slottet til å fremstå som improvisasjonsteater.
Hver bevegelse synes planlagt som i et Stasi-møte i Bonn en gang på åttitallet.
En herre med caps og vadmelsbukse studerer et kart med et alvor som om han leder en militær operasjon.
– Wo ist der Fischmarkt?
Hans kone, iført vindtett funksjonsjakke, peker bestemt mot Fiskebrygga, som om hun har kjent byen siden unionsoppløsningen.
Og de elsker alt.
Brostein.
Kumlokk.
Benker.
En måke på et gelender.
En kommunal søppelbøtte.
Alt skal dokumenteres.
Klikk.
Klikk.
Klikk.
En blomsterkasse får mer oppmerksomhet enn et kongelig bryllup. En mann bøyer seg nesten i knestående for å ta bilde av en softis.
– Wunderbar.
Det er som om Kristiansand plutselig er blitt Europas svar på Machu Picchu, bare med mer reker og betydelig færre lamaer.
For ingen elsker byen vår som en tysker på gjennomreise.
Ingen ser skjønnheten i en parkeringsautomat som dem.
Ingen kan stå fem minutter og beundre en fortauskant med samme respekt.
Så når skipet tuter ute ved Odderøya, og den beige strømmen igjen trekker mot havet, blir det plutselig stille.
Byen føles nesten tom.
Helt til neste bølge kommer.
Punktlig.
Selvsagt.
English (US)