Ikke uvanlig at elever bytter skoler fordi de ikke får innpass i russegrupper

Høsten 2024 fikk fylkespolitikerne i Agder en gylden mulighet til å gjøre endringer i den lokale russefeiringen, blant annet ved å støtte det nasjonale forslaget om å flytte feiringa til juni, etter eksamen. Men politikerne stemte mot innstillingen, og for oss i Lektorlaget, gir argumentene deres lite mening.

For når fylkespolitikere hevder at russetida ikke skal endres «fordi den er en privatsak», må de yngste av dem ha glemt hvor mye av skoletiden som ble brukt til å forbygge negative konsekvenser av russefeiringen. Russetida kan ikke defineres som en privatsak når vi ser nærmere på hvor mye russefeiringa påvirker skolens innhold og ressursbruk. La oss se nærmere på noen aktuelle eksempler.

Etter flere år med økende grad av ekskludering, eskalerende pengebruk, kroppspress, vold og overgrep som sentrale elementer i russefeiringa, vedtok kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, mot en rekke faglige råd, å flytte alle skriftlige eksamener til før 17. mai fra 2026. Konsekvensene er at skoleåret blir enda mer komprimert, det vil si at elevene må lære det samme som før, bare på kortere tid. Noe som bare er mulig ved å øke elevens undervisningstimer per uke ellers i året.

Men både elever, lærere og skoleledere bruker allerede mye tid og ressurser på russefeiringa. Det kan dreie seg om jevnlige møter mellom russestyre og representanter fra skolens ledelse, ulike arrangementer knyttet til rusbruk, trafikksikkerhet, psykisk helse og liknende. Mange kontaktlærere setter av mye tid i vg1 og vg2 til å snakke om russetid og ekskludering, og elevsamtaler blir brukt til å trøste elever som er blitt ekskludert fra russegrupper. Det er heller ikke uvanlig at elever bytter skoler fordi de ikke får innpass i russegrupper på skolen. I tillegg arrangeres det foreldremøter for å mobilisere foreldrene for å begrense russetidens potensielle skadevirkninger. Dette er selvsagt prisverdige tiltak som har som formål å sikre en trygg og inkluderende russetid, men alt foregår i skoletiden, og forsterker dermed poenget om at russetiden ikke er en privatsak.

Når påskeferien er over, starter russefeiringen offisielt, og lærere gjør om på det faglige innholdet i undervisning for at elever som drar på russetreff, ikke skal miste viktig fagstoff. Det forventes også at en skal se gjennom fingrene på at elever forsvinner etter lunsj for å rekke festen utenfor Stavanger; landstreffet i Kongeparken. I Agder inngår rektorene avtaler med russen om at fredagen og den påfølgende mandagen skal være «vurderingsfrie» dager når landstreffet avvikles.

En av de viktigste årsakene til at russen ikke vil flytte russetida, er at russen er avhengig av skolen som en sentral arena hvor de kan spille ut den sosiale makten som russedressen gir, og hvor russen blir møtt med en blanding av frykt og misunnelse fra yngre elever som gleder seg til at det blir deres tur til å bryte med allmenne normer for hva som er akseptert atferd, både på skolen og på festen. Og for noen strekker festen seg inn i skoletiden. Dette får konsekvenser for skolenes ressursbruk. Denne våren har en videregående skole i Agder sett seg nødt til å leie inn et privat sikkerhetsfirma for å hindre berusede ungdommer å trenge seg inn på skolen før åpningstid, og skoleledere og lærere har møtt tidligere på jobb for å se an hvilke russ som ikke er i stand til å delta i undervisninga og sendt de synlig berusede hjem i seng. Dette er nok et eksempel som underbygger at russetida på ingen måte er privat, den spilles ut med skolen som en av de fremste arenaene, og påvirker hvordan skoleledelsen bruker penger som ellers ville blitt brukt på å styrke skolens fremste mandat, nemlig elvenes faglige og psykososiale behov.

Vi ser altså en utvikling der man på den ene siden blir stadig mer bekymret for en russefeiring som er ute av kontroll, og hvor skolen på den andre siden gjør stadig flere tilpasninger til noe mange egentlig ikke ønsker. Vi løper etter utviklingen i stedet for å styre den. Fra det ene året til det neste er kanskje ikke utviklingen så tydelig: Vannpistolene blir litt større, russelåtene litt grovere, bussene og parkasene litt dyrere, kokainbruken litt vanligere, osv. Men sett i perspektiv framstår utviklingen tydelig for de som vil se hva som foregår, og vi kan ikke lengere akseptere argumentasjon om at russefeiringa er en privatsak.

Skolens innhold blir bestemt av opplæringsloven og læreplanverket, og disse styringsdokumentene nevner ikke russefeiring med ett eneste ord, og da er det dypt betenkelig at skolene bruker så store ressurser på russetida. Men ressursbruken synliggjør ett poeng, og det er at russefeiringa på ingen måte er en privatsak.

Lektorlaget forventer at utdanningspolitikere og skoleledere tør å ta upopulære avgjørelser. Vi har valgt politikerne våre fordi vi stoler på at de ser samfunnet i et bredere perspektiv, og at de tar avgjørelser som gagner både russen og samfunnet som helhet.