Ikke rart den første organiserte utvandringen fra Norge skjedde fra Stavanger

KRONIKK: Stavanger og Rogaland har alltid hatt en internasjonal nerve. Det var derfor ikke uten grunn at den første organiserte utvandringen fra Norge til Amerika skjedde fra Stavanger, og at nesten alle de 52 som dro med Restauration i 1825 var rogalendinger.

4. juli vil denne kopien av Restauration seile ut fra Stavanger for å krysse Atlanteren.

Drivkreftene for å reise ut, var mange. Ønsket om å bo i et land med religionsfrihet og muligheter til å skape et bedre liv, var forlokkende. Og Cleng Peerson fra Tysvær var en overbevisende influenser og veiviser da sluppen Restauration la ut fra havnebyen Stavanger 4. juli 1825 med kurs for New York.

Og havet skremte ikke. Sjøen – havet – var veien ut og veien hjem. Dette er en viktig grunn til at rogalendingen alltid har vært internasjonal. Folk hadde vært i England eller Amerika lenge før de hadde vært i Oslo. Takket være den korte veien til havets rikdom, var det I tida etter 1825 økende handel med utlandet, eksport av fisk, hermetikk og trelast. Folket hadde kontakter i mange land. Både sjøfolk, handelsfolk og bønder var vant til det skiftende kystklimaet, et klima som gjorde det nødvendig å ta raske beslutninger og å endre strategi på kort varsel. Dette formet folket.

Hjemme og verden, hånd i hånd

Internasjonaliseringen omfattet etter hvert mange ulike grupper: misjonærer, interrailere, Nato-folk og folk fra andre internasjonale allianser, og ikke minst oljefolk som har satt sitt preg på Stavanger og omegn siden 1970-tallet.

Jeg har lånt Arne Garborgs uttrykk «heime og verdi» for å understreke at hans jærske geopolitiske inndeling i høyeste grad også gjelder Stavanger og Rogaland. Samtidig som de nye internasjonale impulsene preger arbeidsliv og hverdagsliv, opprettholdes og utvikles de gamle forankringene og tradisjonene.

Dette gjelder ikke minst det norskamerikanske. Det har vokst fram noe stort på disse 200 årene. Noe stort som preger både hjemme og verdi (her: Amerika). Utvandrerne ble innvandrere i Amerika. De er etter hvert flere enn de som ble igjen. Det norskamerikanske ble en smeltedigel av norske og amerikanske levemåter og utvikling. Det kan være vanskelig å forstå for innvandrerne hvordan det landet de kom fra er endret. Og for utvandrerne i dag er det andre og mer voldsomme drivkrefter som blir skjebnesvangre.

Stavanger er et spennende eksempel. Fra å være et sted som mange ville forlate, ikke minst på grunn av manglende religionsfrihet og ytringsfrihet på 1800-tallet, er byen nå en friby for forfulgte kunstnere, og en by som organiserer de mest flerkulturelle 17. mai-togene i hele landet.

4. juli skjer det igjen

Den norske og den amerikanske nasjonen har et fellesskap i grunnlovene. Den amerikanske uavhengighetserklæringen var en stor inspirasjon for fedrene på Eidsvold. Frihet og likhet var – og er – viktige grunnleggende verdier. Og selv om noe er ulikt i praktiseringen og i den politiske prosess, er det viktigere enn noensinne å holde fast ved vennskapsbånd og felles mål om å sikre fred og velferd i hele verden. Da er fri kunnskap og gjensidig respekt avgjørende.

Grunnlaget for den spesielt sterke kontakten mellom Norge og Amerika ble lagt da Restauration seilte ut fra Stavanger 4. juli 1825. 200 år etter, den 4. juli 2025, er det en ny Restauration – en replika av den gamle – som våger turen på nytt. Denne gangen handler det ikke om å søke frihet og et bedre liv, men å markere at en 200 år gammel kontakt og mellommenneskelig samkvem fremdeles er levende og viktig. Og at de erfaringene vi i Norge fikk etter den store utvandringen, kan gi oss innsikt og kunnskap til å møte innvandringen til vårt eget land.

Om kort tid, den 4. juli, vil Stavanger igjen ha rollen som utseilingssted. Kongelige, myndigheter, kunstnere og det store nasjonale og internasjonale miljøet vil vinke farvel og ønske lykke på reisen til New York til utvandrerskuta med sitt modige mannskap. Denne Restauration kommer til å sette kurs ut fjorden med trygge Kongeskipet som følge det første stykket.

En flerkulturell avskjed

Og mens mange følger med ut mot storhavet, vil vi som er igjen i byen oppleve den kunstneriske varianten av de 200 år, og av noe av det som er skapt gjennom endringer i holdninger og møter mellom ulike kulturer. Det gjenspeiler seg i sang, musikk og fortellinger fra ulike grupper og enkeltpersoner. Fra flere land og med musikk på tvers av grenser. I Stavanger konserthus og i foajeen. Det ukrainske koret Mrija synger, bluegrassbandet Strengeplukk spiller og synger, fribykunstneren Hayat Al-Sharif fra Jemen forteller om sitt nye liv som innvandrer til Norge, og Eva Bjerga Haugen skal glede oss med jazzinspirert sang.

Og når Fjellkoret går på scenen i Fartein Valen blir det en kunstnerisk gjenskaping av reisen til «Det løfterike landet». For migrasjon kommer til å fortsette i det uendelige. Som Erik Bye sang i sin viser til Cleng Peerson: «Veien har ingen ende». I en urolig verden hvor mange av de håp og idealer vi har felles på tvers av hav og landegrenser, utfordres og angripes, er denne markeringen ekstra viktig. Internasjonale Stavanger har en viktig oppgave med ikke bare å holde dette sammen, men å utvikle det. Å bringe verdi hjem.