Ikke mors feil

Rikke Uberg Thorkildsen og Monica Laskerud har svart på min kronikk «Familiens ensomme prosjektleder». Men i forsøket på å nyansere debatten, ender de paradoksalt nok med å snevre den inn: De gjør et strukturelt problem til et individuelt prosjekt.

For det første: Ingen snakker om at mødre er «ofre» eller at fedre «må skjerpe seg».

Det jeg skrev om, handler om den usynlige, men reelle arbeidsbelastningen som følger med å ha hovedansvar for familiens mentale organisering. Det er ikke et spørsmål om hvem som pakker gymtøyet, men om hvem som tenker på gymtøyet.

Når Thorkildsen og Laskerud skriver at mødre heller bør «tåle de ubehagelige følelsene» og «se på sine egne mønstre», reduseres kvinners reelle belastning til et spørsmål om kontrollbehov og perfeksjonisme, der løsningen tilsynelatende er å «slippe taket».

Det er et velkjent mønster: Når det pekes på en skjevhet mellom kjønnene, havner ansvaret tilbake hos kvinnen. Hun kan jo bare gjøre litt mindre, gi litt mer slipp og ikke ta alt så alvorlig. Eller som Thorkildsen og Laskerud skriver: «mødre tror de er best egnet til å ta vare på barna».

Den påstanden er ikke bare udokumentert, den er nedlatende. Kvinner tror ikke de er best, de vet bare at konsekvensene blir større når det ikke tas ansvar.

Dette ansvaret oppstår ikke i et vakuum. Det tredje skiftet handler om langt mer enn kommunikasjon mellom to mennesker.

Det handler om strukturer og forventninger som ligger dypt forankret i samfunnet: i arbeidslivet, kulturen og familielivet.

Jo da, samfunnet er skapt av oss. Men «oss» er ikke bare mammaene og pappaene. Det er også systemene og maktforholdene som former hverdagen vår.

Foreldre lever innenfor rammer de ikke har laget selv: arbeidstidsregler, permisjonsordninger, lønnsnivå, barnehagestruktur og samfunnets forventninger til hva en «god forelder» skal være.

Selv i forhold der begge ønsker å bidra likt, viser nyere forskning tydelig hvem som bærer den mentale byrden i familien. Det er mødrene.

Derfor hjelper det lite å fortelle slitne småbarnsmødre at de skal «ta ansvar for sin egen tilfredshet», mens de samtidig forsøker å balansere det å føde barn, amme barn, gå på foreldremøter, ta vare på relasjonene, bygge karriere, være til stede for barna, og samtidig levere på samfunnets krav om konstant produktivitet.

Det er ikke hjelpsomt, det er direkte provoserende. For å bære den mentale byrden for en hel familie er ikke et selvutviklingsprosjekt, men et uttrykk for hvordan vi som samfunn har fordelt omsorg og ansvar.

Derfor må løsningen også finnes i fellesskap.