Ikke «kapring av revolusjonen», men historisk erfaring

Allerede språket og analysen gir inntrykk av et ideologisk ståsted som minner mer om klassisk marxistisk-venstreorientert og islamistisk retorikk enn om en nøktern vurdering av Irans historiske realiteter.

Åpen

Påstanden om at Pahlavi-perioden kun var et autoritært, plyndrende diktatur er en grov forenkling – og i beste fall historisk selektiv. Reza Shah og Mohammad Reza Shah løftet Iran bokstavelig talt ut av asken. Det var under Pahlavi-dynastiet at Iran fikk sine første moderne universiteter, sykehus, skoler, jernbane, veinett, moderne industri, et profesjonelt statsapparat og et sterkt nasjonalt forsvar. Iran gikk fra å være et tilbakestående, føydalt samfunn til å bli en moderne stat på få tiår.

Frem til 1979 hadde Iran:

• Gratis utdanning fra grunnskole til universitet

• Statlige stipendordninger som sendte unge iranere til Vesten for utdanning

• Gratis skolemat

• En av verdens høyeste økonomiske vekstrater (opptil 24 % i enkelte år)

• Over 1,8 millioner turister årlig

• Midtøstens femte sterkeste militær, uten atomvåpen

• Et stabilt og pragmatisk forhold til både arabiske land og Israel

• En aktiv rolle som stabiliserende makt i regionen

Det er også verdt å minne om at det som senere ble kalt «den islamske revolusjonen», i realiteten var et ideologisk kupp gjennomført av islamister i allianse med marxistiske og kommunistiske grupper – mange med direkte eller indirekte støtte fra Sovjetunionen under den kalde krigen. Shahen ble mål for massiv propaganda nettopp fordi han var vestlig orientert og mente Irans fremtid lå i modernisering, sekularisme og samarbeid med Vesten – ikke i kommunisme eller religiøst styre.

Resultatet kjenner vi alle: 47 år med prestestyre, økonomisk ruin, intern undertrykkelse, masseflukt, henrettelser, isolasjon og tapte generasjoner.

Når det gjelder Reza Pahlavi i dag, fremstilles han feilaktig som en maktsøkende arving. Han har gjentatte ganger gjort det klart at han ikke søker makt, men ønsker å fungere som en samlende overgangsfigur frem til et fritt Iran uten presteregime. Han har også vært tydelig på at det endelige styresettet skal avgjøres gjennom en folkeavstemning, enten det blir republikk eller parlamentarisk monarki – etter modell av Norge, Sverige eller Storbritannia.

At millioner av iranere – særlig unge og to nye generasjoner som aldri opplevde monarkiet – i dag roper hans navn, er ikke resultat av «kapring av revolusjonen», men av historisk erfaring. De har lest, hørt fra foreldre og besteforeldre, og sammenligner livsvilkårene før og etter 1979. Det er et faktum man ikke kan bortforklare med ideologiske merkelapper.

Et nytt Iran kan ikke bygges på gamle religiøse diktaturer – men heller ikke på ideologiske fantasier om fragmentering, etnisk oppsplitting og svak statsmakt. Iran trenger igjen en sekulær, demokratisk, nasjonal ramme som sikrer rettigheter for alle borgere, uten å rive landet i stykker.

Historien viser tydelig hvem som bygget Iran – og hvem som ødela det.

Jeg vil også minne Makvan Kasheikal – og alle som tenker på samme måte – om at historien viser at republikk ikke automatisk betyr demokrati, og monarki ikke automatisk betyr diktatur. Historien viser noe helt annet.

Ta England. I 1649 avskaffet landet monarkiet, henrettet kong Charles I og etablerte republikk under Oliver Cromwell. Resultatet var ikke demokrati, men et brutalt militærdiktatur, politisk undertrykkelse og kaos. Etter bare 11 år kollapset republikken, og England gjeninnførte monarkiet i 1660 – denne gangen som grunnlaget for det som senere ble et parlamentarisk monarki. I dag er Storbritannia et av verdens eldste og mest stabile demokratier.

Eller ta Spania. I 1931 ble monarkiet avskaffet og erstattet med republikk. Det førte ikke til stabilitet, men til dyp polarisering, vold og til slutt borgerkrig. Etter Francos diktatur var det nettopp kong Juan Carlos som spilte en avgjørende rolle i overgangen til demokrati og i å stoppe et militærkupp i 1981. Resultatet er dagens Spania: et demokratisk samfunn med parlamentarisk monarki og folkevalgt makt.

Fellesnevneren er klar: I samfunn som har vært preget av kriser, ideologisk ekstremisme og autoritært styre, har parlamentarisk monarki ofte fungert som en stabiliserende, samlende ramme, mens den reelle makten ligger hos folket gjennom valg.

Derfor er det direkte historieløst å avvise et slikt alternativ for Iran på ideologisk grunnlag. Det iranske folk har allerede erfart hva en «revolusjonær republikk» fører til: 47 år med prestediktatur, undertrykkelse og nasjonal ruin.

Det Reza Pahlavi foreslår, er ikke et diktatur og ikke et arvelig maktregime, men en demokratisk overgang, etterfulgt av en folkeavstemning der iranerne selv avgjør om de vil ha republikk eller parlamentarisk monarki. Å være imot dette er i praksis å være imot folkets rett til å velge.

Demokrati handler ikke om ideologiske slagord – det handler om institusjoner som fungerer, historiske erfaringer og folkets frie vilje.

Åpen

Åpen

Åpen

Åpen