I strandsonen blir spesialistene kalt ekstremister

Uenigheten rundt utbygging av strandsonen er en betent diskusjon, som til slutt bunner ut i den enkeltes forståelse av miljøet og politiske utvalgs lydhørhet og eventuelle lojalitet til utbyggere. Det er naturlig å forstå det som at næringsvennlige politikere som regel er positive til ting de anser som utvikling, som skaper arbeidsplasser, som gjør at folk tjener penger, men som de ikke nødvendigvis forstår de reelle, langsiktige og miljømessige konsekvensene av. Politikerne er som regel mennesker med kunnskapsmessige begrensninger som gjør at de ikke arbeider som spesialister i et relevant fagfelt for den aktuelle diskusjonen. Lederen av areal- og miljøutvalget er for eksempel ikke marinbiolog, men han er blant annet eiendomsutvikler.

Ellers i verden, når vi skal vurdere prosjekter, tenderer vi mot å hente inn spesialister og konsulenter i fleng, især i det offentlige. Når det gjelder strandsonen, så blir spesialistene demonisert og kalt ekstremister, fordi de faktisk advarer mot kollaps av økosystemer som følge av irreversible tiltak det gis dispensasjon til. På toppen av dette, så ser vi i økende grad at det at andre har fått lov, setter en ekstremt uheldig og skadelig presedens, der en enkelt utrigger eller noen ekstra kvadratmeter påbygg fort fører til en ny småbåthavn og noe som likner mer på et villastrøk i en rasert naturperle.

Det som i min barndom var en yndet fiskeplass, er nå okkupert av utriggere og noen driftige folk som driver med båter og denslags. Like ved lå det et vakkert hyttefelt, med små klassiske hytter delvis skjult av vakker furuskog, med stier fra parkeringsplassen som vekket følelser fra første steg. Nå ligger det noen kråkeslott av noen overutbygde villaer der, med svære sår, bilveier til de fleste hytteveggene, og furuskogen med unntak av et og annet skamklippet tre har for lengst gått med til sankthansbål eller i hyttepeisen, for kosens skyld. Før kunne man sitte der, nyte litt privatliv og se sjøen, mens nå er det en se og bli sett-bonanza, der man tenkelig pusser vinduene daglig for å speile seg i glansen av sin rikdom, uten å se sin intellektuelle og sjelsmessige fattigdom.

Imens forfengelighetens fyrverkeri brenner ned verden en dispensasjon av gangen, dør strandsonen i utviklingens navn. Sier man noe om dette, fleskes det til med hersketeknikken «dette var useriøst» for å unngå all form for dialog og forståelse. Det må bli slutt på at folk som ikke fisker sin egen fisk, skal fortelle oss som gjør det, hvor vi kan fiske, gjennom å ødelegge våre fiskeplasser med utbygging. Dere som kun jakter i ferskvaren, som ikke forstår at ferskvaren må være kortreist, mens dere ødelegger omgivelsene deres, kan til slutt en dag møte tomme hyller. Spørsmålet er om dere vil snu før kaviaren til kanapeene deres ikke lenger er å oppdrive...