I Norge skal alle karre til seg

De spørsmålene dukket opp i meg etter en uke i Österbotten, det svensktalende «bibelbeltet» i Finland, landet som for åttende år på rad er kåret til verdens lykkeligste. Det er likheter mellom oss sørlendinger og finlandssvenskene: Et lavmælt lynne, vern om tradisjoner og kristenarv. Vi her sør i Norge har til og med begynt å adoptere den finske badstutradisjonen. Likevel kjenner jeg meg mer rotløs sør i egolandet Norge enn noen gang før.

I Norge skal alle karre til seg. Vi evner i liten grad å bry oss om hverandre, i alle fall ikke uten først å regne på om det lønner seg. Her vokser bomringene som ugress. På kjøreturen gjennom Sverige og Finland passerte vi én eneste bomring: 45 kroner for å kjøre inn i Stockholm. Det er pinlig når jeg får besøk fra den kanten og må si: «Kom gjerne på besøk, men husk å betale bomregningen». Jeg kan ikke se for meg at finner kunne bygget bomringer. Der har man den holdningen at har vi ikke råd til et prosjekt, så lar vi det være.

I Österbotten, nærmere bestemt i Vörå, ble vi møtt av et skilt med teksten Kajland – en humoristisk henvisning til trioen Kaj, som sjarmerte hele Norden med låta Bara bada bastu. Under overflaten ligger en dypere filosofi med nøkternhet, fellesskap og livsglede uten store ord og med lite tanker om økonomisk vekst. Vi besøkte bygda Maxmo med sin gamle kirke, én butikk, én sommeråpen restaurant, samt en herregård hvor både jeg og Jean Sibelius har hatt bryllupsmiddag. Sammenlignet med for eksempel Bygland på Sørlandet, som jeg kjenner godt, er forskjellene slående.

I nabobygda Nykarleby møtte jeg et ektepar som hadde pusset opp og gjenopplivet en falleferdig eiendom; ikke for å tjene penger, men for gratis å gi husrom til mennesker med rus- og psykiske problemer. Atmosfæren der preges av vennlighet og sinnsro. En slik form for barmhjertighet ser jeg sjelden i Norge, og den rører meg. I Maxmo er det nå vedtatt at gamlehjemmet skal legges ned. Det skjer stille uten de helt store protestene. Hjemmet fungerer til de siste beboerne er borte. Man har god tid i Finland, man haster ikke.

Det må innrømmes at ikke alt er idyll i Finland. Landet sliter med rusproblemer og selvmord. Kanskje er årsaken at kontrastene mellom de som har indre fred og de som ikke har det, er så store? Dette kjenner jeg igjen fra Sørlandet, hvor mange går på antidepressiva og er sykemeldte, samtidig som fasaden må preges av vellykkethet.

I Finland kjøper man ikke ny bil før den gamle er utslitt. Ifølge min svoger er gjennomsnittsalderen på bilparken 17 år; ikke fordi folk er fattige, men fordi man har måtehold. Man bruker opp ting før man skaffer seg noe nytt. El-biler så jeg knapt, ikke fordi man er mot teknologi, men man kaster ikke noe som virker. I Tammerfors ble vi vinket vekk fra å ha parkert ulovlig av en vennlig ung kvinne. Hun kunne bare kjørt videre, slik mange i Norge ville gjort. I Finland hjelper man hverandre. Man sier kanskje lite, men viser vennlighet og respekt. Finland har sammen med Danmark minst korrupsjon i verden.

I Kajland takker man for freden, selv om en mektig nabo i øst alltid har vært en trussel, i dag mer enn noen gang. Nøkternheten har dype historiske røtter, og det preger tanker om framtiden. «Nå ja», sier de i Kajland, slik trioen Kajs sang om å bade badstu, kanskje en finsksvensk utgave av vårt eget «javel»?

Hver morgen før frokost leser 88 år gamle Svante høyt fra Bibelen, før svigermor avslutter med en kort bønn, et rituale som gir dagen retning og sjelen fred. Når vi er der, er vi innom kirkegården. Svigermor har ansvar for åtte graver. De er alle velstelte, pyntet med omtanke. Dette er uttrykk for orden og respekt. Det slår meg at det er godt å være død her, men enda bedre å være levende.

Vi lever i en urolig og omskiftelig verden, mer uoversiktlig enn noen gang i min levetid. USA har Trump-land, Danmark har Legoland, Norge er blitt egoland. Og Finland? De har Kajland. For en urolig sjel som meg gir Kajland fred. Det «landet» kan sikkert bli kjedelig for noen, men kanskje er det en slik levemåte vi trenger? En erkjennelse av at det finnes noe mer enn vekst, bompenger og effektivisering. En av de store heltene mine, Erik Dammann, som nylig gikk bort, forsøkte hele livet å si nettopp dette.

Jeg mener vi har mye å lære av finnene, spesielt av den vesle finlandssvenske minoriteten på under 300.000 mennesker, mange av dem i Österbotten. De bygger ikke murer, men åpner dører. De lager ikke skiller, men viser respekt.  De lever enkelt. De har rettferdighetssans, fellesskap og en form for ydmyk livsro. Folk i dette området lever lengst i hele Norden, med unntak av dem som bor på Åland. Er det kristendommen som bærer finlandssvenskene, eller har hver og en et genetisk fredssenter innebygd i seg?

Under Protestfestivalens jubileumskveld i år skal sju mennesker snakke om HÅP. Én av dem er Leena Forsén, kommunikasjon– og markedsdirektør i Vasa, «hovedstaden» i Österbotten. Vasa har satt seg som mål å bli verdens lykkeligste by i verdens lykkeligste land. Hva tenker hun? Er det mulig å snakke om håp og lykke i vår tid?

Tove Jansson, finlandssvensken bak mummifigurene, en av Finland største eksportindustrier, sa det slik: «Allt är så mycket osäkert, och det är just det som lugnar mig.»