I min barndom ble vi elsket, men ikke pakket inn. Vi måtte ordne opp selv, og det formet oss

Jeg tror på trygghet. Jeg tror på fellesskap. Men jeg tror også vi må våge å stille spørsmålet: Hva mister vi når alt er tilrettelagt? skriver Anjali Bhatnagar. Foto: Heiko Junge, NTB

I India skaper vi fordi vi må. I Norge lar vi være fordi vi kan.

Jeg har vokst opp i India og levd og jobbet i Norge. To samfunn med svært ulike forutsetninger, men en felles utfordring: Hva skjer med innovasjon, initiativ og samfunnsutvikling når trygghet blir så dominerende at den slukker behovet for å skape nytt?

I India er hverdagen krevende for de fleste. Jeg vokste opp i en lavere middelklassefamilie uten sikkerhetsnett, privilegier eller noen som la planer for oss. Det gjorde oss handlekraftige, kreative og ekstremt tilpasningsdyktige. Vi utviklet det som på godt norsk kan kalles et slags overlevelsesinstinkt, men som i India har et eget ord: jugaad. Det betyr å finne smarte, ofte ukonvensjonelle løsninger med svært begrensede ressurser. Ikke fordi man vil, men fordi man må. Det er innovasjon født av nødvendighet.

I Norge har man løst nødvendigheten. Gjennom kloke investeringer i utdanning, helse og velferd har man skapt et samfunn med høy grad av trygghet og forutsigbarhet. Og det har fungert: Sosial mobilitet har vært mulig uten at folk måtte ofre alt. Det har vært et samfunn hvor man kunne feile uten å falle.

Men i dag ser jeg hvordan begge modellene skaper nye utfordringer.

Sløvende trygghet

I India ser jeg hvordan deler av middelklassen søker trygghet, forutsigbarhet og en god livsstil – ikke nødvendigvis skapertrang. Foreldrene deres kjempet seg opp gjennom flid og risikovilje. Nå ønsker de heller å skåne sine egne barn for samme kamp.

I øvre middelklasse ser jeg barn vokse opp i overflod, godt skjermet fra alt som kan minne om motstand. Alt tilrettelegges. Alt er kontrollert. Ambisjonene handler oftere om fast jobb, god lønn og balanse, ikke om å ta sjanser og bygge noe nytt.

I Norge ser jeg noe lignende, men enda tydeligere. Når risiko nesten er fjernet, og systemet sørger for at ingen faller for langt, forsvinner også noe av drivkraften. Entreprenørskap blir noe for de spesielt interesserte, ikke en naturlig vei for de nysgjerrige. Systemet gir få incentiver for å skape ny verdi. Resultatet er ikke nødvendigvis apati, men stillstand.

Det er ikke latskap. Det er komfort. Og komfort, når den varer for lenge, gjør noe med et samfunn.

Momentum

Forskjellen ligger ikke bare i kultur, men i skala. I India finnes det fortsatt flere hundre millioner mennesker i samfunnets laveste sjikt – og mange av dem er i bevegelse. Utdanning, urbanisering og digitalisering har gitt stadig flere muligheter til å løfte seg. Selv om deler av middelklassen mister gnisten, kommer det stadig nye bølger av mennesker som tar risiko, bygger bedrifter og endrer sin egen skjebne.

Det gir India et økonomisk og sosialt momentum som vil vare i tiår fremover.

Norge har ikke dette reservoaret. Vi er få. Vi er allerede nær toppen av fordelingskurven. Når neste generasjon mister drivkraften, finnes det ikke et nytt lag av sultne og ambisiøse mennesker som står klare til å ta over. Vi har rett og slett ikke råd til at trygghet fører til stagnasjon, fordi det ikke finnes nok mennesker til å bære konsekvensene.

Jeg tror på trygghet. Jeg tror på fellesskap. Men jeg tror også vi må våge å stille spørsmålet: Hva mister vi når alt er tilrettelagt?

Noen barn i India – og de fleste barn i Norge – vokser opp med mer struktur, hjelp og komfort enn noen gang før. Men jeg ser samtidig færre muligheter for dem til å utvikle selvstendighet, problemløsningsevne og reelt ansvar. I min barndom ble vi elsket, men ikke pakket inn. Vi måtte ordne opp selv, og det formet oss.

Innovasjon krever ikke lidelse, men det krever friksjon. Det krever ansvar, eierskap og motstand. Når samfunnet glatter ut alle kanter, forsvinner noen av kreftene som får mennesker til å strekke seg.

Samtidig savner jeg en mer grunnleggende bevissthet i Norge om hva som faktisk skal drive ny verdiskaping i tiårene som kommer. Det offentlige ordskiftet handler nesten utelukkende om hvordan vi skal bevare velferdsmodellen og fordele ressurser – ikke om hvordan verdiene skal skapes i utgangspunktet.

Uten en politikk og kultur som aktivt belønner nytenkning, initiativ og risikotagning, vil vi gradvis tape terreng – økonomisk, sosialt og mentalt.

I en verden preget av teknologiske skifter, globale maktforskyvninger og en aldrende befolkning kan Norge ikke lene seg på gamle strukturer.

Hva skal vi forvente nå?

Hvis man ønsker et samfunn hvor folk fortsatt tar initiativ, skaper arbeidsplasser og løser de store utfordringene – enten det gjelder klima, teknologi eller omsorg – må man snakke ærlig om hvordan man holder drivkraften levende.

Det er et politisk spørsmål, men også et kulturelt. Det handler om hva man belønner. Hva man lærer barn. Hva Norge forventer – og ikke minst hva vi i fellesskap slutter å forvente.

Et godt samfunn er ikke bare et som beskytter oss. Det er også et som gir oss noe å strekke oss etter.