Hvorfor var jeg ikke litt ekstra hjemme med barna mine?

Verdien av tiden hjemme var vanskeligere å få øye på. Den kunne jeg først vurdere etter at jeg hadde erfart den. Foto: Shutterstock

DEBATT: Hvorfor vurderte jeg det aldri? Å stoppe litt ekstra hjemme før mine to eldste begynte i barnehage?

Da mitt yngste barn begynte senere i barnehagen enn sine søsken, fikk jeg noen ekstra måneder hjemme. Det var ikke et bevisst valg. Det skyldtes fødselstidspunkt og barnehageopptak.

Likevel har jeg tenkt mye på disse fem ekstra månedene hjemme i ettertid fordi de fikk meg til å stille et spørsmål jeg ikke hadde stilt før:

Hvorfor hadde jeg aldri aktivt vurdert dette som et reelt alternativ?

Stor forskjell i praksis

Med mine to eldste barn var jeg tilbake i jobb da de var rundt 13–14 måneder gamle. Med det yngste ble det 18 måneder.

Forskjellen er liten på papiret. For meg føltes den større i praksis.

Jeg oppdaget hvor små ettåringer fortsatt er. Hvor mye nærvær, ro og fleksibilitet som ligger i noen ekstra måneder sammen med et barn som ennå er helt lite.

Samtidig oppdaget jeg noe annet. Arbeidet mitt fortsatte uten meg. Det er ikke kritikk av arbeidsplassen min. Det er bare slik arbeidslivet fungerer.

Men erfaringen gjorde kontrasten tydelig. På jobb er vi alle erstattelige. For våre egne barn er vi det ikke.

For vår familie var ikke økonomi den avgjørende begrensningen. Derfor har jeg i ettertid måttet spørre meg selv hva som faktisk holdt meg tilbake.

Hva oppleves naturlig?

Jeg tror ikke svaret bare handler om barnehage. Kanskje handler det om hvilke valg som oppleves som naturlige.

Da jeg fikk mitt første barn, fremsto veien videre som ganske opplagt: permisjon, barnehage, jobb. Slik gjorde de fleste. Slik var systemet organisert. Slik snakket vi om småbarnslivet. Jeg stilte egentlig aldri spørsmål ved det.

Kostnadene ved å være hjemme lenger var enkle å regne på. Tapte arbeidsinntekter, lavere pensjonsopptjening og konsekvenser for karrieren er konkrete størrelser.

Verdien av tiden hjemme var vanskeligere å få øye på. Den kunne jeg først vurdere etter at jeg hadde erfart den. Det betyr ikke at jeg mener alle bør være hjemme lenger. Det betyr heller ikke at jeg mener barnehage er feil.

Noen valg krever en forklaring

Men erfaringen har gjort meg mer oppmerksom på forskjellen mellom å kunne velge noe og å oppleve det som et reelt valg.

Vi snakker ofte om valgfrihet i småbarnsfasen. Likevel er det noen valg som krever en forklaring, mens andre fremstår som selvfølgelige.

Det gjelder kanskje ikke bare småbarnslivet. For det som overrasket meg mest, var ikke hvor verdifulle disse månedene var. Det var at jeg aldri hadde vurdert dem som et reelt alternativ.

Og jeg er fortsatt ikke sikker på hvorfor.