Hvorfor skal jeg fortsette å jobbe i et yrke som sees så ned på?

Å senke faglige krav er det ultimate nederlaget, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Nei, Oddmund Hoel. Medisinen er ikke å senke krav.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Lærerstudiene har nok et år nedgang i søkertall. Det bekymrer mange, men få er villige til å gjøre de grepene som vil kunne snu trenden. Skolen vil om få år ha store problemer med å finne kvalifiserte lærere.

Hvorfor er det så krevende å finne veien ut av dette uføret?

I mediene har debatten gått hardt for seg de siste ukene etter at det nok et år ble klart at søkertallene til lærerstudiene stuper. En rekke studiesteder har fått dispensasjon fra inntakskrav, men minister for høyere utdanning Oddmund Hoel (Sp) er ikke bekymret for om disse studentene vil klare å fullføre studiet og bli gode lærere i skolen fremover.

Det er jeg!

Bør vi egentlig fire på kravene?

Aftenposten skriver på lederplass 7. august at det bare er i bakvendtland man blir «en bedre mattelærer av å være dårlig i matte». Det høres kanskje sleivete ut, men la oss trekke parallellen over til andre yrker samfunnet har stor nytte av:

• Vil vi ha sykepleiere eller leger som ikke kan regne ut medisiner for oss? Kanskje ikke så farlig med lav karakter i norsk, selv om det kan føre til journalføring som ikke er forståelig?
• Vil vi ha ingeniører som «slapp» å ta matte på videregående fordi det sikkert går bra, selv når de skal regne ut hvordan broer eller andre konstruksjoner i infrastrukturen bør være?
• Vil vi ha piloter som ikke forstår noe særlig engelsk i samtale med flyvelederne rundt om i verden? Kanskje best å få slippe fremmedspråk på skolen hvis dette er litt vanskelig?

Ingen ville gått med på dette av den enkle grunn at det ville være livsfarlig!

Hva med de som skal lære barn og ungdom det grunnleggende før disse krevende studiene, da? Bør vi egentlig fire på kravene for disse?

Statusfall. Lønnsutvikling i bakevja. Kontrollert arbeidstid.

Læreryrket er fantastisk! Til alle som mener at lærere gnåler for mye om jobben sin: Vi har en fantastisk jobb der vi får jobbe med barn/ungdom, spennende fag og gode kolleger hver eneste dag.

Så hvorfor er det stadig færre som vil bli lærer eller lektor, og hvorfor er det så mange lærere som forlater yrket?

Lektorkollega Jon-Abraham Lie Leinæs sier det veldig godt: Statusfall, lønnsutvikling i bakevja og stadig mer kontrollert arbeidstid gjør det lite attraktivt å være lærer.

Hvorfor skal jeg ta en 5-årig utdanning der jeg etter få år tjener langt mindre enn andre med like lang utdanning og som også jobber i offentlig sektor?

Hvorfor skal jeg fortsette å jobbe i et yrke som sees så ned på, som degraderes og som «alle» har en mening om at bør utføres annerledes?

Hvorfor skal jeg fortsette å gå inn i klasserom der jeg er redd for å bli kalt hore, spyttet på eller slått til uten at det får noen åpenbare konsekvenser?

Det ultimate nederlaget

Alle elever fortjener, men ikke minst trenger, en faglig sterk lærer i klasserommet!

En lærer som har lyst til å være der, ikke en som «havnet» der.

Å senke faglige krav er det ultimate nederlaget i det politikerne ofte referer til som «kunnskapsskolen». Skal vi ikke lenger ha slike ambisjoner for skolen i Norge?

Nei, Hoel. Medisinen er ikke å senke krav slik at studenter som ikke kommer inn noe annet sted, heller kan bli lærere!

Læreryrket er tøft, krevende, vanskelig og samtidig fantastisk! Jeg er sterkt i tvil om at disse studentene vil klare brasene. Samtidig er jeg redd for at studiestedene vil lose dem igjennom i frykt for å miste studieplasser heller enn å opprettholde de faglige kravene underveis.

Skolen som mer attraktiv arbeidsplass

Lærerne roper om hva som skal til for å gjøre skolen til en mer attraktiv arbeidsplass. Det fortjener yrket, for det er fantastisk fint å være lektor!

Samtidig kan det ikke forventes at vi som jobber i skolen, skal ha et slags eget kall, og at lønn og arbeidsvilkår ikke skal bety noe for oss.

Hvorfor skal utfordringen med laber interesse for lærerutdanningen brukes som distriktspolitikk? Det trengs trolig flere tusen leger de neste årene, men jeg ser ingen som hverken firer på krav for dette studiet eller oppretter studieplasser i medisin på hver eneste lille knaus.

Er det kanskje fordi legene har en annen status i samfunnet enn oss?