Hvorfor skal det være suspekt å ønske mer tid til barn og familie?

GJESTEKOMMENTAR: Hvorfor skal det være suspekt å ønske mer tid til barn og familie?

Mange oppfatter at de verken har tid eller lyst til barn, og hvis man får det, går man med en nagende følelse av at barna blir salderingspost. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Fenomenet tradwives har vært en snakkis i høst. Det er lett å le eller bli skremt av det reaksjonære i det, men det er også mulig å se som et uttrykk for en bredere trend. Det virker som stadig flere opplever en økende ubalanse mellom arbeid, familie og fritid. For mye av livet forsvinner i hamsterhjulet.

Utmattingssamfunnet

Dette er ett av poengene i boka Underskudd (2025) av den danske feministen Emma Holten, som også besøkte årets KÅKÅnomics. Utgangspunktet hennes var spørsmålet hvorfor vi i Vesten, særlig Norge, med en materiell velstand som historisk og geografisk er helt uovertruffen, likevel ikke virker som vi er blitt mer lykkelige. Stadig flere føler stress, angst, utbrenthet og andre psykiske plager. Det snakkes om en mental helsekrise som særlig rammer barn og unge. Kan dette ha noe det moderne arbeidslivet å gjøre?

Det er mye som tyder på at arbeidslivet er hardere enn før. Gradvis økes kravene og tempoet år for år. Det handler om den akselerasjonen den tyske sosiologen og statsviteren Hartmut Rosa ser i senmoderniteten. Alt skal gå raskere, konkurransen skjerpes, produktiviteten må opp. Utmattingssamfunnet kaller den sørkoreanske filosofen Byung Chul-Han det.

Det gikk ikke slik samfunnsøkonomen John Maynard Keynes så for seg for hundre år siden, at med økt effektivitet skulle hans barnebarn kun trenge å jobbe 15 timer i uka. Hvorfor klarer vi ikke å redusere arbeidstiden, på tross av nyvinningene og teknologien som skulle gjøre arbeidet enklere og mer effektivt? Det virker snarere som om vi finner på oppgaver. Urovekkende mange opplever at jobbene deres dypest sett er meningsløse, såkalte bullshit jobs. Dessuten opplever ikke minst lærere og andre i offentlig sektor at tiden spises opp av meningsløse rapporteringer og lignende. Og multitaskingen gjør oss trolig mindre effektive.

Suspekt

Det er et paradoks at arbeiderklassens kamp for redusert arbeidstid tidligere har blitt feiret som store seire, men om man tok til orde for det i dag blir det sett på som suspekt latskap. Eller farlig og reaksjonært. Til og med Jordan Peterson, mest kjent for å anspore om å jobbe hardt, har advart mot å fortape seg i arbeidet. Det er helt greit at folk, hvis de har den bestemte personlighetstypen, jobber knallhardt prioriterer karriere på bekostning av andre deler av livet. Men altfor mange vil bli sittende igjen mot slutten av livet med en nagende mangelfølelse. Hvor ble det av det egentlige livet?

De tradisjonelle feministene forsto at det var samfunnsstrukturene som bandt oss, og det var de som måtte endres. Men nå virker mange helt låst. I stedet for å se på muligheter for endring, må vi innordne oss samfunnet slik det er akkurat her, på dette punkt i historien. Man må jo jobbe! Full tid hele livet! Deltid er et svik mot fellesskapet og oppskrift på en pensjon som ikke er til å leve av! Og hva hvis du blir skilt?

Det er som om vi har glemt at arbeidslivet er til for at vi skal få et godt liv. Ikke at vi skal ofre det gode liv for å tilfredsstille arbeidslivet. Og det virker utenkelig at man – i ett av verdens rikeste land – kan prøve å legge til rette for en bedre balanse mellom jobb og fritid.

Fruktbarhetskrisen

Det er lett å se dette i sammenheng med fruktbarhetskrisen. I den industrialiserte, rike delen av verden får folk stadig færre barn. Mange oppfatter at de verken har tid eller lyst til barn, og hvis man får det, går man med en nagende følelse av at barna blir salderingspost i en stadig travlere hverdag. Situasjonen ble treffende beskrevet av Karina Løvås Bakken i Aftenbladet den 18.11. Og i skrivende stund er hovedoppslaget på VG Nett en sak om Julie (30) som sa opp jobben for barna. Hun sier rett ut: «Vi driver rovdrift på småbarnsmødre.»

En av de mer forfriskende sidene ved Holtens bok er nettopp det at hun ser dette som en felles kamp for et rikere og bedre liv. Det handler om mer enn kvinner som vil være husmødre. Det handler om alles muligheter til å kunne prioritere andre sider av livet. Det ser ut til at dette er en sak som forener stadig flere over hele det politiske spekteret.

Men er ikke dette dypest sett egoistisk? Vel, kanskje er det motsatt. Kanskje er det arbeidslivet som er den viktigste arena for individualisme, selvrealisering – og tjene nok penger til et stadig økende forbruk. Mange, alt fra Byung Chul-Han til Bertrand Russel har pekt på at overdrevent fokus på seg selv og egen selvutfoldelse er et viktig kjennetegn på de som er deprimerte og triste. Kanskje mer tid til å være sammen med venner, sammen med barn, familie, og så videre er en bedre vei til lykke? Og til et samfunn som setter ned tempoet? Og forbruket?

Enklere liv

For det er klart, redusert arbeidstid må kombineres med et enklere liv. Men det er jo faktisk slik at svært mye, på tross av inflasjonen de siste årene, er blitt mye billigere. Klær, opplevelser, reising og så videre. Mat utgjør en langt mindre del av budsjettet. Vi kan altså leve et godt liv med mindre lønn enn før. Det som er blitt svært mye dyrere er bolig – i storbyene vel å merke.

Det er lett å høre innvendingene. Dette er luftig hippievås og privilegert sutring. Dessuten helt feil vei å gå. Tvert imot må vi arbeide enda hardere for å hevde oss internasjonalt. Og for all del få flere barn. Men ærlig talt: Mer jobb og flere barn. Går det i hop?

Så er det den store utfordringen, som også Keynes var urolig for, var om vi vil klare å bruke den ekstra fritiden til noe meningsfylt. Det kan ikke være noe poeng å få enda mer tid til å ligge på sofaen og skrolle. Men kanskje er det hamsterhjulet som gjør oss så tomme for energi at sofascrolling er det eneste vi orker?

• Jørg Arne Jørgensens gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer