Hvorfor MFs bønnerom er en styrke, ikke en trussel

MF skriver på sine nettsider at de har tre rom for gudstjeneste og fellesskap, stillhet og bønn. Et kapell, et stille bønnerom og et livssynsåpent rom for tro og tanke. Bildet viser sistnevnte. Foto: MF vitenskapelig høyskole

MFs livssynsåpne bønnerom er ikke forfall, men lærdom av historien.

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekks kritikk av MF vitenskapelige høyskoles livssynsåpne bønnerom og ansettelse av muslimer som Zeshan Ullah Qureshi er velkommen – vi trenger nettopp å reflektere over et så viktig tema. Jeg følger debatten med både personlig og faglig interesse – som konvertitt fra islam til kristendom – og som pedagog, ikke teolog, men med en PhD fra King’s College London om Darwins evolusjonsteori i utdanning og islam under veiledning av Alister McGrath, en av vår tids mest berømte teologer fra Oxford.

Likevel mener jeg Selbekks frykt er ubegrunnet, slik historien gang på gang har vist.

Kunnskap kjenner ingen religion

Tertullian, kirkefaderen, spurte: «Hva har Athen å gjøre med Jerusalem?» Svaret: utrolig mye.

Tenk på 800-tallets Bagdad under abbasidene. Kalif Al-Mamun grunnla Bayt al-Hikma – Visdommens hus. Dette var et tverreligiøst kraftsentrum hvor kristne, jøder og muslimer sammen oversatte Aristoteles, Platon og Galen. Maimonides skrev på arabisk og påvirket alle tre religioner.

Ibn Rushd (Averroes) i Cordoba skrev de mest innflytelsesrike kommentarene til Aristoteles, som senere formet Thomas Aquinas og europeisk skolastikk. Så kom Al-Ghazalis angrep på rasjonalismen.

Den arabiske verden stengte dørene, mens Europa bygget universiteter. Frykten for åpenhet førte til stagnasjon.

Tre argumenter:

1) Kunnskap kjenner ingen religion. MF må ansette muslimer som Qureshi for deres unike kompetanse.

2) Møtet skaper modning. Når ulike trosretninger ber i samme bygg, brytes fordommer.

3) Vi har prøvd murer – det gir stagnasjon og vold. Al-Andalus’ ånd er idealet.

Jeg forlot islam og fant Kristus fordi jeg åpnet øynene for begge.

En institusjon som MF, som tør å ha muslimer på laget og åpent bønnerom, forstår at tro formes i møter, ikke frykt.

Svekker ikke troen

La oss minnes Bagdad og Cordoba. MFs livssynsåpne bønnerom er ikke forfall, men lærdom av historien.

Den eminente jamaicansk-britiske sosiologen Stuart Hall hadde rett: Det 21. århundrets største utfordring blir evnen til å leve med forskjeller. Enten vi ender i fryktens siloer – korsfarer-versus-jihad-mentalitet – eller tør å utforske andre måter å møte forskjell på, slik de lærde i islams gullalder gjorde.

Kristendommen i Norge har dessverre en lang historie med å undertrykke minoriteter. Oskar Mendelsohn skrev i sitt banebrytende verk «Jødenes historie i Norge: Gjennom 300 år» (1969, s. 32) at de kirkelige autoritetene var de mest antisemittiske i sin fiendtlighet overfor det jødiske folk: «Det skyldtes også teologenes innflytelse ved universitetet at jøder ikke fikk studere.»

Og statskirken mente at Gud foretrakk norsk fremfor samisk i gudstjenestene – selv etter at samene hadde konvertert til luthersk ortodoksi.

Edvard Masoni var selv samisk og høyt utdannet. Hans motstand mot denne språklige hovmodigheten var klar: «Vi mennesker har ingen rett til å påtvinge hverandre noe», skrev han, for Gud trengte ikke «det norske språket i sin tale til samene om ånd og fred» (Sødal & Ellefsen, 2023, s. 197).

Disse norske eksemplene viser akkurat det Hall advarte mot: Når majoritetskirken nekter å leve med forskjell, blir resultatet undertrykkelse og stagnasjon.

Hadde vi lært av Cordoba, Bagdad og ja, av Masonis innsikt, ville vi forstått at å romme den andre ikke svekker troen, men beriker den. MF vitenskapelig høyskole har forstått dette. Spørsmålet er om vi andre endelig gjør det samme.