– Hvorfor kjemper ikke folk flest for å bevare matjorda?

DEBATT: Jordvern er et verktøy for at samfunnet sikres mat – kanskje vårt viktigste verktøy.

«Se for deg at du har penger og mangler mat. Men butikkhyllene er tomme,» skriver Sven Martin Håland. Bildet er fra 2011, da var det smørmangel i Norge. Foto: Berit Roald / NTB

Se for deg: Du har penger og trenger mat. Butikken er tom, grensene er stengt og leveransene uteblir. Hvorfor? Fordi vi valgte å bygge datasentre og boligfelt der vi før kunne høste korn, poteter og gras. Fordi maten vi selv kan produsere dekker langt mindre enn halvparten av det vi trenger for å bli mette.

Har vi nok?

I en verden med geopolitisk uro, er det ikke lenger et spørsmål om vi trenger egen matjord – men om vi har nok? Norge har opplevd matmangel og rasjoneringskort før. Riktig nok er det lenge siden, men det finnes enda de som husker. Likevel lærer historien oss at vi sjelden lærer av historien, og at vi forbereder oss på krise når krisen er et faktum – bare at da er det for sent.

Forslaget om å bygge ut Stokka føyer seg inn i rekken av forslag der kortsiktig vinning sees som viktigere enn langsiktig beredskap. Investorer snakker varmt om fortetting og kollektivløsninger, men forutsetter å bygge ned noe vi aldri kan få tilbake: matjorda vår.

For folk flest

Jordvern misforstås ofte som noe som først og fremst angår bønder. I virkeligheten er jordvern et verktøy for at samfunnet sikres mat – kanskje vårt viktigste verktøy. I en krise kan bonden alltids dyrke sin egen mat. Det rare er derfor ikke hvorfor bonden kjemper for å bevare jorda, men hvorfor ikke folk flest gjør det. Hvert område som forsvinner, stjeler valgfriheten fra kommende generasjoner.

Når jorda først er bygd ned, er den tapt. Det finnes ingen angreknapp for de som kommer etter oss. Egil Skjæveland i Ålgård Bygg og Eiendom, en av initiativtakerne til Stokka-prosjektet, uttaler til Nationen at «det er ikkje meir jord enn det må vere for utbygging.» Vi er enige – men spørsmålet er ikke hvor mye jord vi kan bygge ned, men hvor mye jord vi trenger der den ligger.

Norge er helt avhengig av importert mat. Myndighetene ber oss derfor lagre mat og jodtabletter som svar på uroen vi alle kjenner på. Så hva er best beredskap: En stabel med gammel hermetikk, eller et jorde som produserer fersk mat hvert år?

Likevel aksepterer vi «å ta litt og litt» jord – og ser bort fra at dette garanterer at vi til slutt har brukt opp det meste. Det er vanskelig å følge logikken hvor politikerne med ansvaret en dag vedtar mål om økt selvforsyning til 50 %, og neste dagen godkjenner nedbygging av jorda, noe som svekker nettopp den selvforsyningen og beredskapen de skulle øke.

Målene oppleves som populistiske. Det er rett at Stokka kan gi fortetting og klimavennlig transport. Men finnes det alternativer? Ja – 97 % av landet vårt er haug og hammer og alt annet enn dyrka jord. Hvorfor ikke bygge der?

NIBIOs NIBIOs Norsk institutt for bioøkonomiavdelingsleder Siri Svendgård-Stokke påpeker noe viktig: «Erfaring viser at hvis man først omdisponerer deler av et større, sammenhengende jordbruksareal, vil de tilgrensende jordbruksarealene bli mindre lettdrevne og dette vil kunne benyttes som et argument for framtidig omdisponering.» Dette er kjernen i saken. Det handler ikke bare om Stokka – det handler om tankesett og presedens. Hvis Stokka godkjennes, hvordan argumentere for å si nei til det neste jordet?

Vi trenger politikere som ser forskjell på vekst og utvikling. Som tør å tenke fremover. Som snur regnestykket fra: «Hvor mye jord kan vi forbruke hvert år» til: «Hvor mye jord trengs for at Norge faktisk har sin egen beredskap?» Det er et regnestykke ansvarlige gruppeledere i Rogaland helt sikkert har tenkt på. Vi håper de kommer med klare tall og ærlige svar i tida som kommer.