Hvorfor i all verden støttet norske kvinner Quisling?

BOK: Hvorfor i all verden støttet norske kvinner Quisling?

Bodil Stenseth skriver engasjert om kvinnene som valgte NS. Men litt rotete.

Bodil Stenseth. Kvinnekamp for Quisling. Den nazistiske kvinnebevegelsen. 200 sider. Dreyers Forlag.

Jeg har ingen aning om hvor mange bøker som er skrevet om Norge under Krigen. Tusener. Men i Bodil Stenseths «Kvinnekamp for Quisling» møter vi en gruppe som ikke har fått så mye oppmerksomhet: Kvinnene som valgte å støtte NS og Quisling.

Den norske motstandskampen er myteomspunnet, men selv med den beste tolkningsvilje var «gutta på skauen» aldri flere enn rundt 40.000, hvorav 5000 kvinner. Atskillig flere hadde svin på skogen isteden.

Blant de mest synlige er de rundt 55.000 som var innom NS i kortere eller lengre perioder. Om du tror det ikke gjaldt noen i din familie, tar du kanskje feil, for dette er noe de færreste skrøt av i etterkant. Kvinnene utgjorde til tider omtrent en tredel av medlemmene. Kanskje ikke så mange i et land med tre millioner mennesker, men svært synlige i samtiden. Nesten usynlige i litteraturen etterpå.

Historikeren Bodil Stenseth tar ansvar. Over 200 sider tar hun for seg noen av de mest sentrale, kvinnelige skikkelsene i NS og omegn, men også noen av de mindre kjente. Maria Quisling er så klart med, mest som en slags tragisk skikkelse, med pelser i skapet og dop i kroppen. Her finnes Olga Bjoner, Ragna Prag Magelssen, Øyvor Hansson, Marie Lunde, som var gift med statsråd Gulbrand Lunde, lokalkjent i Stavanger. Med flere.

Hvorfor havnet de i kompaniskap med Quisling? Vel, for noen var det fordi de så nye muligheter i et mannsdominert samfunn.

I 1940 var det ikke direkte yrkesforbud for gifte kvinner, men i praksis var de få jobbene som regel forbeholdt mennene deres. Fedrene var jo familienes forsørgere, må vite.

Flere av kvinnene i boka trodde på partiets løfter om mer likestilling mellom kjønnene. Her var visst NS i førersetet. (Ja, det er en pinlig vits.) I hvert fall i ord, om ikke i handling.

Andre trodde på ideologien og løsningene, på en ny fremtid for Europa, fri for det og dem som etter deres mening ikke hørte hjemme her.

Atter andre var opportunister som så muligheter for å komme seg opp og ut under et system der ei partibok ga fordeler som delvis kunne veie opp for kromosomene.

De aller fleste av disse kvinnene skulle bli skuffet, men det visste de ikke ved krigsutbruddet.

Noen av dem kommer godt fra det, som dommeren Solveig Stang. Hun så visst mest en åpning for å ta ansvar. Andre slipper mindre heldig unna, som Halldis Neegård Østbye. Hun var en ivrig og åpen antisemitt av sorten vi i årene etter krigen har hatt befriende få av i Norge. Inntil ganske nylig.

Stenseth er en erfaren formidler, og derfor overrasker det ikke så mye at hun skriver engasjert og engasjerende. Det er tydelig hvor forfatteren står politisk, ikke akkurat høyrevridd, og både «patriarkatet» og «mannsveldet» får gjennomgå. Greit nok. Sleivsparkene til nåtida er få.

Jeg er mindre glad de gangene Stenseth tilsynelatende gjetter seg til hva folk tenkte. Hun gjør det heldigvis ikke ofte.

Men de late språkbildene irriterer. Her er det stappfullt av «snakket seg varm», «bukten og begge endene», «varm i trøya» og mye mer. Dette ville drept en skjønnlitterær bok, men det spiller mindre rolle i en fagbok.

Den er ellers litt rotete. Dop, sladder og sprit kan være kjekt å lese om, men tar uforholdsmessig mye plass. Del inn i flere kapitler. Jeg savner en skikkelig oppsummering og avrunding også.

Ikke en lytefri utgivelse, med andre ord. Men så er den så lett å lese, og jeg velger å tro at det betyr mest.