Hvorfor er norsk jul så trist?

Med nitriste «Stargate» som årets julefilm må vi spørre oss: Hvorfor gjør vi julen så trist? Det lurer innleggsforfatteren på. Bildet er fra filmen basert på Ingvild Rishøis bok med samme tittel. Foto: SF Norge

Bekmørke låter og foreldreløse TV-karakterer – hva skjedde egentlig med julegleden?

Jeg tok turen innom spillelisten «New Music Friday: Norway» på Spotify her om dagen, på jakt etter nye julehits. Der ble jeg møtt med sørgelige saker: klisjéfylt, dempet piano, hviskende vokal og tekster mørkere enn desembermorgenen.

«Ingenting er magisk», synger Ramón. Daniel Kvammen forbinder julekosen med en forbannet far og «systeras psykopati». Jeg var ute etter julestemning, men fikk juledepresjon.

Med nitriste «Stargate» som årets julefilm må vi spørre oss: Hvorfor gjør vi julen så trist?

Forklaringen ligger kanskje i at norsk juleinnhold lenge har vært et sosialrealistisk, pedagogisk dannelsesprosjekt. NRK har servert oss tårevåte julefortellinger siden Tøfflus i «Jul i Skomakergata».

Selma i «Snøfall» er foreldreløs. I oppfølgeren møter vi Noah og hans kreftsyke mor. Jo i «Stjernestøv» er skilsmissebarn. Kevin i «Julekongen» blir mobbet av Peder, som selv ikke får kjærlighet hjemme. I «Jul i svingen» opplever så å si alle barna mild omsorgssvikt – utenom Linus, hvis far i ren galskap pakket inn 24 tomme kalendergaver. Det er flott å ville lære barn empati, men må julefortellinger nødvendigvis være en studie i barndommens traumer?

Nordisk melankoli har sin sjarm, men nå går solen ned klokken tre. Hvor mange såre, minimalistiske nyinnspillinger av Alf Prøysen tåler vi før nettene blir enda lengre?

Det er fint at barn lærer om mobbing og død på TV. Jeg syntes for så vidt synd på lille Nure. Favoritten min i «Jul i Svingen» var derimot Victoria – den ene ungen som fikk være en realistisk, bortskjemt baddie i et hav av triste skjebner.

Det må finnes en mellomting mellom amerikanske Hallmark-postkort og Amalie Skrams «Karens jul». Nå må vi svinge mot førstnevnte, for nå er det langt til glitter og bjelleklang her til lands.

Når «Putti Plutti Pott» er den eneste som ikke synger om at han vil henge seg i juletreet, og barn tror de må ha døde foreldre for å møte nissen, da trenger vi en alvorsprat om norsk jul.