Hvorfor er det egentlig «ulovlig» å spandere lunsj på ansatte?

Resultatet er et komplisert system med kantinetrekk, på- og avmeldinger og unødvendig administrasjon.

Hos oss i Brandsdal Group er vi rundt 150 ansatte som jobber i samme administrasjonsbygg på Mjåvann Industriområde. Det består av faste, lageransatte, tilkallingsvakter og sommervikarer for å nevne noen. Alle i ulike livssituasjoner.

For noen er et kantinetrekk uproblematisk. For andre er det økonomien som gjør at de velger å stå utenfor. Andre vet ikke dagen før de skal jobbe, og dermed er kantinetrekk umulig.

Og da skjer noe viktig: Vi slutter å spise sammen. Når ikke alle kan sitte rundt samme bord av forskjellige grunner, da forsvinner noe mer enn bare et måltid.

Man blir dårligere kjent. Avstanden øker. Kulturen svekkes.

For er det ikke egentlig ganske enkelt? Kan vi ikke enes om at å spise sammen bygger fellesskap? Fellesskap bygger trivsel. Trivsel reduserer sykefravær og øker tilstedeværelse. Likevel holder vi fast ved et regelverk fra 1992, nedfelt i skatteloven § 5-15. I dag deler flere skoler ut gratis mat til elever. Ingen kaller det luksus. Ingen snakker om fordelsbeskatning. Man har forstått at mat handler om helse, likhet og læring.

Hvorfor gjelder ikke samme logikk på arbeidsplassen?

Skatteloven åpner i dag for at «enkel bevertning av ubetydelig verdi» ikke regnes som fri kost og dermed ikke er skattepliktig.

På papiret høres det greit ut. I praksis skaper det forvirring.

For hva betyr egentlig «enkelt» og «ubetydelig»?

I dag tolkes dette ofte som brød, frukt eller knekkebrød med enkelt pålegg.

Men hvor går grensen? Er det forskjell på ferskt brød og kneip? Er egg greit? Skinke? Ost?

Når selv regnskapsførere og rådgivere sliter med å tolke hva som er lov, har regelverket sluttet å fungere. Da blir det ikke et verktøy for forutsigbarhet, men en kilde til usikkerhet, byråkrati og unødvendig frustrasjon.

Spørsmålet jeg stiller meg er egentlig veldig enkelt:

Hvorfor kan ikke bedrifter som ønsker å spandere lunsj på alle ansatte, få lov til det uten skatt, trekk og byråkrati?

Dette handler ikke om luksus. Det handler om fellesskap, helse og sunn fornuft.

I vår bedrift brukes det betydelig tid på å administrere kantinetrekk. Noen er syke én dag og ønsker ikke å bli trukket. Andre har glemt matpakken. Noen skal på ferie og må meldes ut, andre meldes inn igjen. Alt dette for små beløp, men med stort tidsbruk.

Er det på tide å skrote en lov fra 1992 som skaper mer frustrasjon enn verdi, og heller applaudere arbeidsgivere som legger til rette for sunn mat til alle?

Gratis lunsj sikrer at ansatte som glemmer matpakken, får i seg næring, at de som i dag velger bort kantinetrekk av økonomiske grunner blir inkludert, og at tilkallingsvakter kan spise sammen med kollegaene sine uten å falle utenfor på grunn av et komplisert regelverk.

Jeg er overbevist om at dersom bedrifter kan tilby gratis lunsj uten å måtte forholde seg til kantinetrekk, vil det være en investering i trivsel, lavere sykefravær og større arbeidsglede, med positive effekter langt utover egen virksomhet.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om staten i det hele tatt går i pluss når man veier inntektene fra kantinetrekk opp mot kostnadene ved redusert trivsel og økt sykefravær.

Er jeg på villspor når jeg mener at fellesskap, trivsel og sunn fornuft burde være viktigere enn et byråkratisk regelverk som skaper mer frustrasjon enn verdi?